«På hvilke områder kan vi klare oss med færre utdannede?», spør Karl Øyvind Jordell.
Men det er ikke bare realfag og teknologi som volder bekymring. Med utgangspunkt i et oppslag i Khrono hadde Klassekampen 8.2. en artikkel om svak rekruttering til faget nordisk ved universitetene, overskriften var 'en farlig utvikling'. Khrono har også rapportert om nedgang i søkningen til historie og engelsk og svak rekruttering til fransk. Helsepersonellkommisjonen er edruelig og legger til grunn at personalveksten i den sektoren ikke kan øke særlig mye, selv om det hevdes at vi vil mangle 28000 sykepleiere i 2035. Og vi mangler lærere, selv om vi ikke mangler så mange som Utdanningsforbundet hevder.
Det blir mildt komisk med så mange alarmer, fra aktører som sitter på hver sin tue. Jeg har derfor forsøkt å få et bilde av helhetssituasjonen. Ett utgangspunkt er søkningen til høyere utdanning de to siste årene.
Av de fagområder som økte i 2021, var jus i en særstilling, med en økning på 37,4 prosent. Fem fag-grupper økte med mer enn den generelle økningen, som var på 2,2 prosent: Øk.adm, mediefag, landbruk, språk og teknologiske fag økte med fra 8 til 4 prosent.
I 2022 var det en generell nedgang i søkningen på 12,4 prosent. Tre faggrupper sank bare med 3-6 prosent: Øk.adm, teknologiske fag og informasjonsteknologi. Fem fag-grupper sank med 10-11 prosent, altså litt mindre enn den generelle nedgangen: Idrett, estetiske fag, realfag, lærerutdanninger og landbruk. Jus hadde da en nedgang på 16 prosent.
To faggrupper har altså hatt relativ fremgang i begge årene: Øk.adm og teknologiske fag; dessuten landbruk, som imidlertid bare har 600 studieplasser. Situasjonen skulle dermed være ganske god for ingeniører. At økonomisk-administrative fag tiltrekker seg mange, kanskje for mange, mener jeg har vært en langvarig tendens. NHOs Almlid kan kanskje gjøre her, ved å dempe lønnsveksten for økonomer, og øke den for ingeniører og sivilingeniører.
Det har lenge vært en bekymring at for få velger yrkesfag på videregående. Dette har bedret seg, men NHO fremhever fortsatt behovet for lærlinger. Så problemene i høyere utdanning må løses ved at studentene fordeler seg på en mer gunstig måte mellom fagene - spissformulert at færre studerer øk.adm.
Spissformulert på en annen måte er spørsmålet: På hvilke områder kan vi klare oss med færre utdannede? Da ligger samfunnsfagene tynt an. Staten vil fungere med færre statsvitere, samfunnet vil gå rundt med færre sosiologer, økonomien er knapt avhengig av mange samfunnsøkonomer. En annen gruppe som ligger tynt an, er lærerne. Vi vet at en del skoler har vært drevet i mange år med mange lærere som ikke har fullgod utdanning. I mange fag på lavere trinn går det så noenlunde rundt hvis man ligger en lekse foran elevene. Å undervise er i mange sammenhenger nemlig en nokså alminnelig virksomhet; tilsvarende er det å passe barn i barnehager ikke nødvendigvis noe som krever lang utdanning.
Neida, det er ikke slik det bør være i skoler og barnehager; tilsvarende vil samfunnet ha nytte av perspektiver fra samfunnsfagene. Men når alarmene går og det er 'en farlig utvikling' på mange tuer, må vi se på hvilke tuer vi kan klare oss med færre.
I denne sammenhengen kommer en gruppe lærere, nemlig småskolelærere, i en særstilling. Vi kan nemlig importere yrkesutøvere i nesten alle nevnte gruppene. De lærere som har ansvaret for den første lese- og skriveopplæringen, kan vi imidlertid ikke importere, med mulig forbehold for svensker som behersker svorsk. Men de mangler lærere i Sverige. Det gjør de i Danmark også, og danskene snakker dessuten for utydelig til at man kan slippe dem løs på førsteklassinger. Småskolelærerne er altså tilnærmelsesvis uerstattelige - også fordi de ikke kan ligge en lekse foran; til begynneropplæringen kreves innsikt i en særlig metodikk.
Image-text:
Når alarmene går og det er 'en farlig utvikling' på mange tuer, må vi se på hvilke tuer vi kan klare oss med færre, skriver Karl-Øyvind Jordell. Bildet viser studenter på humaniora-fag ved UiO ved semesterstart. Foto: UiO
