barnehage.no
28.09.2017
Barnehagelærer Kjartan Belseth skriver om å befinne seg i mellomrommet mellom profesjonalitet, oppmerksomhet og følelsen av å ikke strekke til. Av: Kjartan Belseth, barnehagelærer Du kommer på jobb. Ser deg rundt.
Du er omringet av 18 barn. 18 barn over 3 år som kjemper om oppmerksomheten din. Noen har kanskje ikke fylt 3 år enda. Du ser Andreas, på full fart ut døra av avdelingen. I et hjørne ser du venninnene Fiona og Marie, som tilsynelatende leker en fin lek. Ser du nøye etter og observerer over tid ser du at dette ikke er tilfellet. Du ser Johannes, som er flink til å leke alene og har god fantasi, men sliter med å ta beskjeder, komme inn i lek med andre og misforstår lett. Så har du Mathilde. Hvis du tar øynene bort fra henne i noen minutter så oppstår det vanskeligheter og et barn opplever å bli slått. Dette er en gjentakende handling. Til slutt ser du Patrick. Han leker i et hjørne for seg selv. I en lek ved siden av noen andre barn. Han går ofte under radaren, men skiller seg negativt ut i samlingsstund eller mangel ved å ta enkle beskjeder rundt bordet i måltidssituasjon.
Les mer


































































































