Å arbeide tett på mennesker som mister ferdigheter, som har sammensatte plager eller som opplever at livet går mot slutten, er utfordrende og setter spor i oss som utfører omsorgstjenestene. Derfor trenger også vi å tas vare på for å kunne stå i arbeidet vårt. Denne kronikken handler om nettopp dette. Å vise omsorg for omsorgsarbeidere.
«Kom da!» ropte Marie til meg mens hun løp mot toalettet. Midt i samtalen vår måtte hun spy, trykket i hodet av den massive svulsten var for høyt. Dagen før hadde en annen jente, la oss kalle henne Tina, sukket oppgitt mens hun prøvde å tegne et gresskar. Fingrene lystret henne ikke lenger. Jeg er psykolog, trent til å lytte, men også trent i en tradisjon hvor behandling og bedring står i fokus. Jeg er helsepersonell, jeg vil hjelpe, fikse og ordne. Men ikke alt kan ordnes. Noen av barna vi jobber med skal dø, de blir bare verre, uansett hvilken innsats vi legger inn.
«Kom da, Torun!» Marie var irritert. Det var jeg også. På meg selv som ikke tålte litt spy, på sykepleieren som hadde sendt jen
