Mye ny kunnskap er opparbeidet, men samtidig står flere aspekter ved koronapandemien fortsatt ubesvart.
Hvor mye kan vi åpne opp?
Verdenssamfunnet har kjempet tappert mot viruset. Med noen unntak valgte de fleste land inngripende tiltak i håp om å etablere kontroll over virusets spredning og effekter. De fleste høyinntektsland har nå oppnådd en viss kontroll. Det typiske bildet er at landene opplever noen titalls tilfeller om dagen, og gradvis letter på de strengeste tiltakene.
I Norge balanserer vi hele tiden mellom smitteverntiltak og frihet. Den varme sommeren har vært travel for Oslo-politiet. Folkehelseinstituttet har tidlig påpekt (pdf) at kontroll av sykdommen har vært avhengig av solidariteten mellom dem som bærer mesteparten av tiltaksbyrden (de unge) og dem som bærer mesteparten av sykdomsbyrden (de eldre).
Utfordringen verden står overfor er å finne en balanse mellom et mest mulig normalt liv og beredskapen som kreves for å reagere hurtig og effektivt på økende smitte. Testing, isolering, smittesporing og karantene av nærkontakter (TISK-strategien) etter hvert positive tilfelle står sentralt for å kunne oppnå tilnærmet normal samfunnsaktivitet i pandemien.
Andre land og regioners erfaringer viser imidlertid at virusets spredning raskt kan overskride kapasiteten som trengs for å opprettholde kontroll med sosial distanse, testing og smittesporing. Enkelte har advart mot at for raske gjenåpninger vil føre til oppblomstringer av viruset, nye store utbrudd og klynger av smitte, og at landene igjen vil måtte stenge ulike samfunnsarenaer.
Vi er nå vitne til de første landene og regionene som passer denne beskrivelsen. I Spania har regjeringen måttet stenge to regioner etter nye utbrudd, og i Australia stengte storbyen Melbourne i minst 6 uker fra 8. juli. I de fleste delstatene i USA peker smittetallene i feil retning og California valgte å stenge igjen 13. juli for oppnå kontroll.
Hvilke tiltak fungerer i samfunnet?
En viktig debatt har handlet om hvilke smittevernti
