førstelektor i pedagogikk, Høgskolen i Sørøst-Norge
Hva mister vi med vår tids begrensende, trange og rigide akademiske sjangerkrav? Hvilke måter å se verden og menneskelivet på skvises ut, og hvilke ideer og perspektiver overses når leken kreativitet og dristige visjoner kreves kvalt i forventningene om at alt skal puttes inn i strenge, strømlinjeformede format?
Klassikere i møte med moderne portvokterskap
En ting er rimelig sikkert: Vår tids portvoktere ville neppe latt Platons dialoger eller Nikomakus' samling av forelesningsnotater etter faren Aristoteles passere.
Heller ikke filosofen Descartes, han som er kjent for ordene Cogito ergo sum, og som bidro til å legge grunnen for opplysningstiden, ville sluppet igjennom i dag, om han ikke hadde funnet fram til redaksjoner som våger å gå mot strømmen. Hans høyst personlige meditasjoner, der han strever etter å finne ut hva han kan være sikker på, skrevet i jeg-form og i et slags dagbokformat, ville neppe passert i mainstream publiseringskanaler i dag.
Jean-Jacques Rousseaus bok Emile ble for sterk kost for franske myndigheter (Portrett: Maurice Quentin de La Tour)
I beste fall ville han nok blitt bedt om å gjøre omfattende endringer for å passe tidens forventninger og rigide formater som IMRaD-formatet, hvor akademiske tekster forventes å ha en introduksjonsdel, metodedel, resultatdel og diskusjonsdel, og generelt være skrellet for det tenkende og skrivende jeg.
Likevel har tekster som disse satt dype og lange plogspor i vår kultur - paradoksalt nok ikke minst i den vitenskapelige
