Bok og bibliotek
01.12.2016
Namra Saleem ler ofte. 0g har tidvis muntert rosa hår. Hennes hovedperson i debutromanen «I morgen vi ler» har mindre å være glad for, men desto mer å formidle.
Vår tids forfattere skriver så «godt. » De har lært seg å skrive på skriveskole hele hurven, så det er sjelden noe å sette fingeren på, enten de velger en minimalistisk eller en «proustiansk» stil, klaget Jan Kjærstad over i Morgenbladet for en tid tilbake. Men de har ofte ikke noen historie, mente han. De har ikke noe å skrive om.
Namra Saleen har det. Som ung norsk kvinne med pakistansk familiebakgrunn har hun et stoff å ta av som ikke kunne blitt mer aktuelt.
Debutromanen «I morgen vi ler» handler om en ung jente med pakistanske foreldre, som har en datter med en etnisk nordmann. Den handler om sosial kontroll av kvinner. Den handler om barn og foreldre som ikke kjenner hverandre så godt fordi de delvis kommer fra ulike verdener. Om hvorvidt det er ok å ta seg et glass vin. Om det er aktuelt å spise kjøtt som ikke er halal-slaktet. Om foreldre som forsøker å gifte bort datteren til en «passende ung mann». Om å snike seg inn i svømmehallen og å forsøke å komme seg på skoleballet, selv om det både frister med gutter og alkohol. Og lignende tema, godt kjent fra avisspaltene, litt mindre fra norsk samtidslitteratur.
Sosial kontroll
I motsetning til sin romanperson, Samina, har Namra ikke barn utenfor ekteskap med en norsk mann - ja, ikke barn i det hele tatt. Ikke har hun truende foreldre, og ikke kommer hun fra en familie som er blitt mer og mer radikalt muslimsk. Men hun kjenner til slike forhold, selvsagt.
- Sosial kontroll har ikke vært noe som begrenser livet mitt, men jeg har merket det. Jeg blir mistenksom når en drosjesjåfør vil vite hva jeg heter og hvem faren min er. Det har han ikke noe med! Spør han fordi han kanskje kjenner faren min, eller er det en annen årsak? Det er ubehagelig. Da jeg var 12 år, fikk jeg vite av naboer at noen hadde sett meg røyke. Jeg hadde aldri røykt. Så da gikk det tydeligvis rykter om at noen som lignet på meg hadde røykt, og ryktene var altså nok.
- Men du fikk lov til å besøke venninner etter skolen?
- Ja, men jeg kjente noen som ikke fikk. Det syntes jeg var helt sykt!
- Du snakker helt rogalandsk. Så jeg går ut i fra at familien din, i motsetning til Saminas familie, ikke «måtte» flytte fra Sør-Vestlandet til Oslo fordi det gikk rykter om at barna hadde blitt «for norske"?
Hun ler og forteller at hun vokste opp på Sola utenfor Stavanger - uten å flytte til hovedstaden før hun var voksen. Det er hun glad for. På Jæren hadde de naturen rundt på alle kanter og bondegårder og Hafrsfjord og de tre sverdene som symboliserer samlingen av Norge til ett rike med Harald Hårfagre. Det var ikke mange pakistansk familier i nærheten, så de aller fleste hun gikk på skole med var etnisk norske. Og det var få forestillinger, slik hun opplevde det, om at hun var så annerledes.
- Omtrent som med Hadia Tajik, som ligger i startgropen for å bli Norges statsminister?
- Ha, ha, ja, akkurat sånn!
Skulle date hundre menn
- Hvordan kom du på ideen om å skrive denne boken?
- Jeg får hele tiden mange ideer, og en av ideen jeg fikk var å skrive en bok. Den skulle handle om noe helt annet. Jeg hadde tenkt å date hundre menn på et år og skrive om det.
- Men så kom du på ideen om å skrive om noen som ikke fikk lov til å date noen, men burde gå jomfruelig rundt og vente på arrangert ekteskap?
- He he, ikke helt sånn. Etter å ha vært på 19 dater på seks uker ble jeg invitert til et møte hos forlaget hvor jeg ble spurt om jeg ikke ku
Gå til medietNamra Saleen har det. Som ung norsk kvinne med pakistansk familiebakgrunn har hun et stoff å ta av som ikke kunne blitt mer aktuelt.
Debutromanen «I morgen vi ler» handler om en ung jente med pakistanske foreldre, som har en datter med en etnisk nordmann. Den handler om sosial kontroll av kvinner. Den handler om barn og foreldre som ikke kjenner hverandre så godt fordi de delvis kommer fra ulike verdener. Om hvorvidt det er ok å ta seg et glass vin. Om det er aktuelt å spise kjøtt som ikke er halal-slaktet. Om foreldre som forsøker å gifte bort datteren til en «passende ung mann». Om å snike seg inn i svømmehallen og å forsøke å komme seg på skoleballet, selv om det både frister med gutter og alkohol. Og lignende tema, godt kjent fra avisspaltene, litt mindre fra norsk samtidslitteratur.
Sosial kontroll
I motsetning til sin romanperson, Samina, har Namra ikke barn utenfor ekteskap med en norsk mann - ja, ikke barn i det hele tatt. Ikke har hun truende foreldre, og ikke kommer hun fra en familie som er blitt mer og mer radikalt muslimsk. Men hun kjenner til slike forhold, selvsagt.
- Sosial kontroll har ikke vært noe som begrenser livet mitt, men jeg har merket det. Jeg blir mistenksom når en drosjesjåfør vil vite hva jeg heter og hvem faren min er. Det har han ikke noe med! Spør han fordi han kanskje kjenner faren min, eller er det en annen årsak? Det er ubehagelig. Da jeg var 12 år, fikk jeg vite av naboer at noen hadde sett meg røyke. Jeg hadde aldri røykt. Så da gikk det tydeligvis rykter om at noen som lignet på meg hadde røykt, og ryktene var altså nok.
- Men du fikk lov til å besøke venninner etter skolen?
- Ja, men jeg kjente noen som ikke fikk. Det syntes jeg var helt sykt!
- Du snakker helt rogalandsk. Så jeg går ut i fra at familien din, i motsetning til Saminas familie, ikke «måtte» flytte fra Sør-Vestlandet til Oslo fordi det gikk rykter om at barna hadde blitt «for norske"?
Hun ler og forteller at hun vokste opp på Sola utenfor Stavanger - uten å flytte til hovedstaden før hun var voksen. Det er hun glad for. På Jæren hadde de naturen rundt på alle kanter og bondegårder og Hafrsfjord og de tre sverdene som symboliserer samlingen av Norge til ett rike med Harald Hårfagre. Det var ikke mange pakistansk familier i nærheten, så de aller fleste hun gikk på skole med var etnisk norske. Og det var få forestillinger, slik hun opplevde det, om at hun var så annerledes.
- Omtrent som med Hadia Tajik, som ligger i startgropen for å bli Norges statsminister?
- Ha, ha, ja, akkurat sånn!
Skulle date hundre menn
- Hvordan kom du på ideen om å skrive denne boken?
- Jeg får hele tiden mange ideer, og en av ideen jeg fikk var å skrive en bok. Den skulle handle om noe helt annet. Jeg hadde tenkt å date hundre menn på et år og skrive om det.
- Men så kom du på ideen om å skrive om noen som ikke fikk lov til å date noen, men burde gå jomfruelig rundt og vente på arrangert ekteskap?
- He he, ikke helt sånn. Etter å ha vært på 19 dater på seks uker ble jeg invitert til et møte hos forlaget hvor jeg ble spurt om jeg ikke ku