I min nåværende stilling som professor i filosofi ved Universitetet i Agder (UiA) har jeg bare garantert 25 prosentforskningstid uavhengig av om jeg publiserer noe som helst. Men jeg får opp til 50 prosenthvis jeg faktisk publiserer over en viss tid, en viss mengde (som faller innenfortellekantsystemet).
Jeg får også litt forskningstid hvis jeg formidler innholdet i mitt fag til et bredere publikum. Resultatet er at de som faktisk publiserer eller formidler noe, får mer forskningstid, mens de som ikke publiserer noe får mer undervisning og relaterteoppgaver.
Det beste med denne ordningen er at man som forsker ikke behøver å foreta seg noe som helst for å få denne forskningstiden annet enn å registrere sine publikasjoner i Cristin. Men tenk om jeg i tillegg til å faktisk vise til resultater måtte bruke tid på å skrive en søknad til instituttet mitt for å få forskningstid? Og tenk om jeg i tillegg måtte sette meg inn i et forskningspolitisk styrt system for hva som måtte med i søknaden, samt hvordan søknaden skulle se ut, for eksempel at jeg i tillegg måtte vise til nasjonale og internasjonale nettverk, og en rettferdig kjønnsbalanse for å i det hele tatt bli vurdert som verdigforskningstid?
Og tenk om jeg selv da, etter alt det arbeidet, ikke var garantert å få forskningstid, ja faktisk med overveldende sannsynlighet ikke ville få det allikevel? Det hadde vært direkte destruktivt, på nesten alle områder. Det som gjør ordningen ved Universitetet i Agder så bra er nettopp at forskningstiden automatisk følger meg og mine resultater uten at jeg behøver foreta meg noe som helst annet enn å forske. Jeg behøver ikke bruke av forskningstiden min på å skaffe meg mer forskningstid, noe som jo er tilnærmetabsurd.
Men hvis jeg skal ha mer enn 50 prosentforskningsfri så må jeg søke eksterne midler, og da spesielt fra Norges forskningsråd (NFR). Noen ganger ønsker jeg meg det, andre ganger ønsker jeg meg ikke det. For jeg liker godt å undervise, og det står som regel ikke i veien for min forskning, snarere tvert i mot; det styrker minforskning.
Jeg forstår alltid en problemstilling bedre etter å ha undervist i den. Allikevel er det et sterkere og sterkere press ovenfra på at jeg nettopp skal, tilnærmet må, søke eksterne midler, spesielt for å hente inn PhD- ogpostdoc-stipendiater.
Jeg føler presset og har gjort et par halvhjerta forsøk, men liker det ikke. Søknadsprosessen har aldri styrket min forskning, snarere tvert i mot. På grunn av de sterke føringene fra Norges forskningsrådpå hvordan søknaden skal se ut, og hva den skal inneholde, dreier hele prosessen fokuset vekk fra den forskningen jeg faktisk drivermed.
Jeg bedriver stort sett grunnforskning, det vil si forskning på en problemstilling uten tanke på nytte eller anvendelse av resultatene, men søknadsprosessen har uten tvil tvunget meg til å dreie det mer mot planforskning, det vil si forskning på en problemstilling med tanke på hva dets mulige nytte eller anvendelse er. Eller i hvert fall forsøke å gi inntrykk av at det er mer i retning av planforskning enn det i virkelighetener.
Alle humanister vet at altfor mange humanistiske søknader til Forskningsrådetinneholder mange halvsannheter basert på store, men umotiverte intensjoner, for å si detpent.
Alle vet at altfor mange av de nasjonale og internasjonale nettverkene som må med i søknadene ofte er svært kunstige nettverk base
