Humaniorameldingen fortjener mye ros for å åpne opp mange muligheter for fagmiljøene, men den går ikke godt nok inn i noen av de vanskeligste temaene der tydeligere politisk styring kunne være ønskelig.
Vi er svært positive til at Kunnskapsdepartementet har levert en melding til Stortinget med tittelen Humaniora i Norge. Det er en grundig melding på over 100 sider som tar for gitt at humaniora er viktig og nyttig. Bare det i seg selv er prisverdig i en tidsalder der humanister stadig har følt at de har måttet rettferdiggjøre sin eksistens.
De fleste er enige om at humanistisk kunnskap og kompetanse er avgjørende i ethvert samfunn. Men hvordan man skal legge til rette for at dette blir best mulig, er mindre entydig.
Humaniorameldingen uttrykker klare forventninger og krav til de humanistiske miljøene. Målsetningen til departementet er at miljøene i enda større grad kan gi det samfunnsbidraget de har potensial til i møtet med vår tids store spørsmål.
Som Espen Søbye peker på i Morgenbladet 7. april, finnes det lite bevis for at humaniora ikke har bidratt med et tilfredsstillende samfunnsbidrag. Dommen er hard, og vi hadde nok forventet større faktagrunnlag enn at norsk humanistisk forskning ikke l
