I 1984 kom kinesiske og britiske myndigheter fram til en enighet om at Hongkong skulle ha en høy grad av autonomi i minst femti år etter innlemmelsen i Folkerepublikken Kina i 1997.
Dette er et innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.
Felleserklæringen som lå til grunn for enigheten ble registrert i FN i 1985. Grunnmuren for byens autonomi var rettsvesenet, som hovedsakelig skulle videreføres fra kolonitiden. Dette innebar at lovgivning skulle følge den britiske Common law-tradisjonen.
Hongkongs minigrunnlov
Prinsippene fra felleserklæringen ble detaljert i. I artikkel 27 fikk byens befolkning lovhjemlet friheter vi kjenner fra land som Norge:
«Hong Kong residents shall have freedom of speech, of the press and of publication; freedom of association, of assembly, of procession and of demonstration; and the right and freedom to form and join trade unions, and to strike.»
I Basic Law ble det lagt rammer for byens rettsvesen som i betydelig grad skilte Hongkong fra resten av folkerepublikken.
Særlig viktig var knesettingen av prinsippet om at avgjørelser i Hongkongs rettsvesen ikke skulle kunne overprøves utenfor byen. Det ble etablert en egen Court of Final Appeal i Hongkong.
Men skottene mot sentralmakten var ikke vanntette. I artikkel 158 og 159 i Basic Law ble sentralmakten i Beijing autorisert til å kunne gripe inn gjennom lovtolkninger og innføring av lovtillegg.
Og artikkel 18 ga sentralmakten anledning til å skrive inn lover i dog begrenset til bestemmelser om forsvar og utenrikssaker.
Lovgivningens akilleshæler
Et annet problem var at Basic Law fikk tre artikler med pålegg som pekte fram i tid, men uten noen konkret frist.
Dette dreide seg om innføring av en sikkerhetslov (artikkel 23), samt frie valg av henholdsvis byregjeringens leder (artikkel 45) og til alle seter i forsamlingen som vedtar Hongkongs budsjett og andre lokale lover, Legislative Council (LegCo; artikkel 68).
I starten skulle byregjeringens leder bli valgt av en komité som var satt sammen slik at vervet i praksis var forbeholdt Beijing-tro kandidater. I LegCo (det lovgivende rådet) var det demokratiske valg til halvparten av setene, mens resten var forbeholdt interessegrupper.
I praksis har dette innebåret at det har vært svært vanskelig for opposisjonen å vinne et flertall i LegCo. Opposisjonen har hele tiden vært i mindretall i forsamlingen, til tross for støtte fra en majoritet av de frie stemmene ved alle valg.
Hongkongs første 20 år med autonomi
I 2003 la byregjeringen fram et. Forslaget ble møtt med sterk kritikk fordi det i praksis ville sette til side viktige elementer i Hongkongs autonomi.
Organisasjoner som Beijing hadde erklært for ulovlige i fastlands-Kina skulle kunne forbys å virke i Hongkong. Politiet skulle kunne gjennomføre ransakinger og arrestere innbyggere uten at det forelå ransakings- eller arrestordre, eller bevis.
Skillet mellom nasjonen og sentralmakten ville bli utvannet, slik at kritikk av kommunistpartiets ledelse ble sidestilt med kritikk av nasjonen.
Forslaget utløste de største demonstrasjonene i Hongkong siden massakren etter protestene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989: Omtrent en halv million mennesker deltok i.
5. september 2003 valgte byregjeringen å trekke forslaget.
Jurister sentrale
Under dramatikken rundt forslaget til sikkerhetslov, som skulle erstatte den provisoriske artikkel 23 i Basic Law, dannet en gruppe jurister organisasjonen Basic Law Article 23 Concern Group.
Blant grunnleggerne var tre tidligere ledere av Hongkongs advokatforening. Etter at myndighetene trakk forslaget, gikk gruppens fokus over på å kreve frie valg. Organisasjonen fikk navnet ; artikkel 45 foreskriver fremtidige demokratiske valg av byregjeringens leder.
