Bak denne begrepsbruken ligger et bestemt syn på hjernen: at den er en meningsdannende informasjonsprosessor som først tar inn data fra omgivelsene (via sansene), deretter lagrer dem i minnet (i form av symboler) og så prosesserer dem gjennom logiske protokoller som induksjon eller deduksjon.
Hvis hjernen faktisk var slik, ville disse begrepene vært treffende. Hvis hjernen først og fremst komputerte, altså beregnet og regnet på data - ja, da kunne maskiner kanskje snart tatt over for den. Med mer data og overlegen prosesseringskraft ville maskinene kunne unngå de menneskelige svakhetene som følger av begrenset datatilfang, subjektive sanseinntrykk og logiske tankefeil.
Men denne forståelsen av hjernens aktivitet er utdatert og feil.
Altså, hjernen kan komputere data - i alle fall litt. Det er derfor vi kan gjøre hoderegning eller huske fakta og tidligere hendelser. Og det er sant at maskiner med sine avanserte algoritmer kan gjøre komputasjon mye bedre enn hjernen noen gang vil være i stand til. Men komputasjon er bare én av flere
