Da Herlofsen arbeidet med boka snakket hun med mange familier. Hun fant ut at mens voksne spurte mest etter teoretiske fakta om behandling, prognoser eller sykdomsårsaker, var barnas spørsmål mer praktisk orienterte:
- Tar man et vanskelig tema som døden for eksempel, var de voksne mest opptatt av overlevelsesstatikk og ny forskning, mens barna kunne stille spørsmål som: «Hvordan føles det å dø?» og «Er det vondt?», sier Herlofsen.
Lager egne bilder
- Hvorfor mener du det er så viktig at man er åpen med barn om dette temaet?
- Kreftdiagnosen kommer alltid som et stort sjokk og de fleste voksne blir veldig redde. Selv om mange blir friske igjen, tenker vi voksne ofte på døden umiddelbart og kreftbehandlingen er ofte utrolig slitsom og langvarig. Det er en helt naturlig reaksjon at man prøver å beskytte barna sine fra disse vonde følelsene. Men hvis vi ikke snakker med dem, henter de seg informasjonen selv.
- Er barna store nok, begynner de å lete på internett. Er de for små for det, begynner de å lage sine egne bilder og finner på egne svar. Da kan de plutselig sitte alene med mange skremmende ideer, som de kanskje ikke tør snakke om, sier Herlofsen.
- Ikke snakk om «slemme» eller «onde» celler
Herlofsen mener man bør være veldig bevisst hvilke ord man bruker når man skal snakke med små barn om kreft.
- Hvord
