Arkitektur N
05.05.2022
Jan Digerud i fri dressur på en av Bygdøys beste tomter har resultert i en grandios, usedvanlig og spektakulær enebolig.
This is a fantastic house! And this man here is the architect you know!" Den smilende håndverkeren som står i gangen peker på Jan Digerud, tydelig imponert. Den svære villaen han jobber på er prominent plassert på en liten høyde med vidt utsyn over Oslofjorden. Bygningen er monumental, kompleks og ikke så rent lite bombastisk, men tilforlatelig utstyrt med skråtak og smårutede vinduer. Inne i den vesle kollen ligger en kjeller som alene er på 250 kvm, og som kobler hovedbygg med praktikantdel og garasje mot gårdsplassen i øst. På motsatt side ligger hagen med basseng og drivhus. Garasjen huser en gammel jaguar og har et stort vindu mot hagen, slik at veteranbilen har utsikt til svømmebassenget. Eller var det omvendt? Det er med andre ord ikke akkurat den tredje boligsektoren det dreier seg om her, men om en «arkitekttegnet» villa for rikinger på en av Bygdøy beste tomter.
Den symmetriske bygningen tar mye plass på eiendommen, og er ifølge arkitekten lagt der «det passer seg slik» på den 1,8 mål store tomta, til naboenes store frustrasjon. Den manglende sentimentaliteten for stedegenhet hos Digerud er påfallende og befriende, om da ikke store og prangende villaer nettopp er hva som gjør Bygdøy til et sted. Tegnet «fra gesims og ned» er bygget innenfor reguleringsbestemmelsene, men allikevel: Det er ikke akkurat noe subtilt bygg beboerne i Schiøtts vei har fått som nabo. Oppslaget er det man gjerne kaller «klassisk» på Bygdøy, og byggherrens personlige referanse var da heller ingen ringere enn den italienske renessansearkitekten Andrea Palladio. Og med litt velvilje er både eksteriør og oppslag smått palladiansk, særlig hvis man legger den nordamerikanske, «Thomas Jeffersonske» palladianismen til grunn, slik den eksempelvis manifesterer seg i Jeffersons eget hus «Monticello» fra 1772.
Toppen av kaka. Men la oss holde oss i Italia: Den lille kollen bygget ligger på ble gravd ut og rekonstruert rundt den store kjelleretasjen, med oppkjørselen som et fortolket trappeløp mot byggets «Piano Nobile». Fra gårdsplassen entrer man bygget på midten, og trer inn i en 7,2 meter bred plass-støpt sylinder over to plan. «Rotundens» velst�
Gå til medietDen symmetriske bygningen tar mye plass på eiendommen, og er ifølge arkitekten lagt der «det passer seg slik» på den 1,8 mål store tomta, til naboenes store frustrasjon. Den manglende sentimentaliteten for stedegenhet hos Digerud er påfallende og befriende, om da ikke store og prangende villaer nettopp er hva som gjør Bygdøy til et sted. Tegnet «fra gesims og ned» er bygget innenfor reguleringsbestemmelsene, men allikevel: Det er ikke akkurat noe subtilt bygg beboerne i Schiøtts vei har fått som nabo. Oppslaget er det man gjerne kaller «klassisk» på Bygdøy, og byggherrens personlige referanse var da heller ingen ringere enn den italienske renessansearkitekten Andrea Palladio. Og med litt velvilje er både eksteriør og oppslag smått palladiansk, særlig hvis man legger den nordamerikanske, «Thomas Jeffersonske» palladianismen til grunn, slik den eksempelvis manifesterer seg i Jeffersons eget hus «Monticello» fra 1772.
Toppen av kaka. Men la oss holde oss i Italia: Den lille kollen bygget ligger på ble gravd ut og rekonstruert rundt den store kjelleretasjen, med oppkjørselen som et fortolket trappeløp mot byggets «Piano Nobile». Fra gårdsplassen entrer man bygget på midten, og trer inn i en 7,2 meter bred plass-støpt sylinder over to plan. «Rotundens» velst�
