Den gangen trodde vi at vi skulle greie å forandre på det. Vi satt der på lesesalene, fulle av ungdommelig engasjement og entusiasme. Sånn skulle det ikke fortsette lenge, for vi skulle endre dette når vi selv kom i posisjoner med innflytelse. En stund på 1990- og 2000-tallet var vi også optimistiske: ting tydet på både endring og endringsvilje. I dag er vi kanskje mer forundret og mer pessimister enn noensinne. For hva har skjedd? Fint lite, dessverre.
Andre kvinnelige historikere har andre opplevelser, minner og erfaringer. Felles for oss er at vi er opptatt av kvalitet i historiefaget, noe som fordrer at også kvinner får sin rettmessige plass i forskning, formidling og fagutvikling.
Sporet etter kvinner
Grunnen til den akutte pessimismen er at vi like før jul mottok det siste nummeret av Historisk Tidsskrift. HT nr. 4, 2017 var et nummer med kun mannlige forfattere. Det var menn som hadde skrevet alle artiklene, som hadde forfattet alle bokmeldingene, og de anmeldte bøkene var alle skrevet av menn. Dette nummeret ble en merkverdig demonstrasjon av at historiefaget igjen ser ut til å ha blitt et fag for menn, av menn og om menn.
Ser vi på HTs 2017-årgang samlet, blir inntrykket av den kjønnsmessige ensidigheten bekreftet. Av 15 artikler var det 15 mannlige forfattere og tre kvinnelige (hvorav tre artikler var samforfattet av to menn). Det var fem debattinnlegg: ett av en kvinne, de fire øvrige av menn. I tillegg var det en kommentarartikkel, skrevet av tre menn i fellesskap. Heller ikke bokanmeldelsene røper tegn på større kjønnsbalanse i faget. Totalt var 23 mannlige forfattere anmeldt, mot fire kvinnelige, samforfatterskap inkludert. Anmelderne var i stor grad menn, nærmere bestemt elleve menn mot to kvinner. Sammenligner vi med Heimen 2017, ser vi at en bedre balanse er mulig. [1]
Er denne skjevheten i de vitenskapelige tidsskriftene et uttrykk for noe annet, mer grunnleggende og alvorlig, nemlig et fag som har utviklet seg negativt når det gjelder likestilling og kjønnsbalanse?
Kvinneandelen i faste vitenskapelige stillinger er urovekkende lav - historiefaget framstår som en av universitetssektorens mannsbastioner, jf. tabell fra NIFU. [2]
Ansatte med norsk utdanning i historiske fag, etter stilling, 2016. Kilde: NIFU
Fagets pensumlitteratur underbygger dette inntrykket. Det er få kvinnelige historikere på pensumlistene. I Trondheim, for eksempel, er to av de femten historikerne som er oppført på grunnivåets pensum kvinner, begge redaktører av den samme boka. Generelt utgjør kvinnene cirka en fjerdedel av dem som har skrevet faglitteratur som studentene skal lese. Det er omtrent samme andel som kvinner i faste historikerstillinge


































































































