NTL-magasinet
24.01.2018
Herbjørn Karlsens 53 år i Statens lånekasse har vært en klassereise og et teknologisk eventyr i sosialdemokratiets ånd.
Året er 1964: Einar Gerhardsen er nylig blitt statsminister igjen etter Kings Bay-krisen. Beatles gir ut «A hard Day's Night». I august dette året går USA inn i Vietnamkrigen. Samme måned kommer 16-åringen Herbjørn Karlsen seg gjennom nåløyet i Statens lånekasse og begynner som kontoraspirant i lønnstrinn null. Årslønna er 9600 kroner.
Han reiste fra besteforeldrene og småbruket på Frøya allerede året før, 15 år gammel, for å begynne som oppvaskhjelp og påtenkt kokkelærling på restauranten Najaden på Bygdøynes i Oslo. Uten annen utdanning enn framhaldsskolen, sto ikke mulighetene i kø for unggutten fra Trøndelag. Så ville tilfeldighetene det slik at han kom i kontakt med ei dame som jobbet i Lånekassen, som anbefalte ham for et jobbintervju.
To diplomer. 53 år og fem måneder senere, drøyt 19 500 dager, ifølge Herbjørns eget regnestykke, møter NTL-magasinet ham på kontoret hans på Økern. En rank skikkelse i mørkeblå ullgenser, håndtrykket er fast og trønderdialekten bare så vidt er merkbar.
På veggen henger to diplomer: Ett fra LO for 40 års medlemskap, et medlemskap som da han gikk av i desember i fjor, hadde rukket å bli 51 år og sju måneder gammelt. Det andre er fra Lånekassens skirenn i 1965, tildelt for dagens beste sprint.
Når vi møtes, er det bare 11 dager igjen til arbeidslivet hans er slutt. Det skal markeres med en sammenkomst siste arbeidsuka før jul.
- Det blir sikkert rart. Jeg kjenner jo alle her - jeg har til og med vært med og ansatt dem, sier han.
Så pusser han nesen og tørker en tåre, krøller papiret sammen til en liten ball og kaster det resolutt i papirkurven.
Herbjørns klassereise. Lånekassen ble etablert etter krigen for å gjøre det mulig for alle å ta høyere utdanning, uansett økonomisk og sosial situasjon. Men besteforeldrene hans hadde ikke råd til å koste på ham gymnas, som var forutsetningen for videre studier. Herbjørn har likevel foretatt sin klasserei
Les opprinnelig artikkelHan reiste fra besteforeldrene og småbruket på Frøya allerede året før, 15 år gammel, for å begynne som oppvaskhjelp og påtenkt kokkelærling på restauranten Najaden på Bygdøynes i Oslo. Uten annen utdanning enn framhaldsskolen, sto ikke mulighetene i kø for unggutten fra Trøndelag. Så ville tilfeldighetene det slik at han kom i kontakt med ei dame som jobbet i Lånekassen, som anbefalte ham for et jobbintervju.
To diplomer. 53 år og fem måneder senere, drøyt 19 500 dager, ifølge Herbjørns eget regnestykke, møter NTL-magasinet ham på kontoret hans på Økern. En rank skikkelse i mørkeblå ullgenser, håndtrykket er fast og trønderdialekten bare så vidt er merkbar.
På veggen henger to diplomer: Ett fra LO for 40 års medlemskap, et medlemskap som da han gikk av i desember i fjor, hadde rukket å bli 51 år og sju måneder gammelt. Det andre er fra Lånekassens skirenn i 1965, tildelt for dagens beste sprint.
Når vi møtes, er det bare 11 dager igjen til arbeidslivet hans er slutt. Det skal markeres med en sammenkomst siste arbeidsuka før jul.
- Det blir sikkert rart. Jeg kjenner jo alle her - jeg har til og med vært med og ansatt dem, sier han.
Så pusser han nesen og tørker en tåre, krøller papiret sammen til en liten ball og kaster det resolutt i papirkurven.
Herbjørns klassereise. Lånekassen ble etablert etter krigen for å gjøre det mulig for alle å ta høyere utdanning, uansett økonomisk og sosial situasjon. Men besteforeldrene hans hadde ikke råd til å koste på ham gymnas, som var forutsetningen for videre studier. Herbjørn har likevel foretatt sin klasserei
