privat
Henry Sørensen (79) jobbet som brannmann i Bergen fra 1965 til 1980.
15 år seinere kjente han de første symptomene på at arbeidsdagene i giftig røyk kunne ha satt spor.
Eivind Senneset
Siden har han kjempet for å få godkjent kreftsykdommen som yrkesskade.
Nå er han kommet til siste runde.
{/o}
Da Henry Sørensen troppet opp til første arbeidsdag hos brannvesenet i Bergen i 1965, fikk han utdelt blå skjorte og slips, en lårkort regnfrakk, sjøstøvler og stålhjelm, samt et bandolær med redningskrok. Han rykket aldri ut til en brann uten at slipset var ordentlig knyttet under regnfrakken, eller «kavaien» som de kalte den.
Etter å ha utdannet seg til røykdykker, fikk han røykdykkermaske, med beskjed om ikke å dekke til huden helt: En brannmann måtte kjenne varmen fra en brann på huden for å kunne bedømme eksplosjonsfare.
Siden strømmen i brennende hus ikke alltid var slått av, og stål leder strøm, ble stålhjelmen etter hvert byttet ut. Den korte regnfrakken ble erstattet med ullfrakk, siden det var upraktisk med ei arbeidsjakke som smeltet ved for høy varme.
{o}
Eivind Senneeset
Henry Sørensen (79) har ikke så mye å le av om dagen.
Når han tenker tilbake på forholdene han og kollegene jobbet under på 60- og 70-tallet, trekker han likevel på smilebåndet.
{/o}
- Det har skjedd så mye siden min tid: I dag vet vi at hvis brannrøyk kommer i kontakt med hud, så går de giftige kjemikaliene gjennom huden og inn i blodbanen. Når brannpersonell jobber, er all hud dekket til og det er garderoberegler og rutiner for hvordan klær skal behandles etter en brann. I min tid vasket vi arbeidstøyet bare når det var ekstremt skittent. Vanligvis satte vi fra oss sjøstøvlene og hang «kavaien», hanskene og hjelmen på knaggen til morgenen etter. Når vi skulle på vakt, kjente vi på lukta i garasjen om gutta på skiftet før hadde vært ute på jobb.
Risikabel arbeidsplass


































































































