Sykepleien
08.12.2016
Tidlig i fjor fikk jeg en telefon fra mitt hjemsted. Det var min bror. Jeg hadde ikke hørt fra ham på en god stund, så jeg skjønte at det var noe viktig.
Min bror gikk rett på sak. Han hadde vært hos fastlegen sin, og vedkommende hadde sporenstreks sendt ham til sykehuset. Der konstaterte de tarmkreft. Da de åpnet ham, fant de en stor tumor. Det så ikke bra ut. Det så ikke bra ut i det hele tatt.
Min bror er en mann av få ord, en typisk «no nonsens»-mann. Så han ville ikke dvele ved de emosjonelle sidene ved kirurgens budskap. Det nyttet jo ikke, mente han. Nå var det behandling, og så var det bare å håpe det beste. Det var jeg for så vidt enig i.
IKKE SIPPE
Han var i de beste hender. Antonie van Leeuwenhoek i Nederland er et av Europas mest avanserte kreftsykehus. Det lå bare noen mil unna. Legene var fantastiske. Mesteparten av behandlingen som min bror måtte gjennomgå de neste månedene, skjedde poliklinisk. Han kjørte som regel til sykehuset selv. Oppfølgingen, informasjonen og oppbakkingen fra hjemmesykepleien var eksemplarisk. Da det samme høst ble konstatert at behandlingen ikke hadde hatt den ønskete effekten, fikk han tilbud om å være med på et forsøk med en helt ny medisin. Men nærmere jul fikk jeg en ny telefon. Ingenting hadde virket, tumoren vokste. Håpet var ute.
«Hvordan kjennes det», spurte jeg. «Uflaks», svarte min bror, og jeg kunne nesten høre hvordan han trakk på skuldrene. Han var, som sagt, ikke en mann som hadde for vane å bruke energi på ting han ikke kunne gjøre noe med. Kreften hadde overrumplet ham, og vunnet, men han ville ikke sippe. Det som nå ventet, var slutten. Døden. Me
Gå til medietMin bror er en mann av få ord, en typisk «no nonsens»-mann. Så han ville ikke dvele ved de emosjonelle sidene ved kirurgens budskap. Det nyttet jo ikke, mente han. Nå var det behandling, og så var det bare å håpe det beste. Det var jeg for så vidt enig i.
IKKE SIPPE
Han var i de beste hender. Antonie van Leeuwenhoek i Nederland er et av Europas mest avanserte kreftsykehus. Det lå bare noen mil unna. Legene var fantastiske. Mesteparten av behandlingen som min bror måtte gjennomgå de neste månedene, skjedde poliklinisk. Han kjørte som regel til sykehuset selv. Oppfølgingen, informasjonen og oppbakkingen fra hjemmesykepleien var eksemplarisk. Da det samme høst ble konstatert at behandlingen ikke hadde hatt den ønskete effekten, fikk han tilbud om å være med på et forsøk med en helt ny medisin. Men nærmere jul fikk jeg en ny telefon. Ingenting hadde virket, tumoren vokste. Håpet var ute.
«Hvordan kjennes det», spurte jeg. «Uflaks», svarte min bror, og jeg kunne nesten høre hvordan han trakk på skuldrene. Han var, som sagt, ikke en mann som hadde for vane å bruke energi på ting han ikke kunne gjøre noe med. Kreften hadde overrumplet ham, og vunnet, men han ville ikke sippe. Det som nå ventet, var slutten. Døden. Me
