Barnehager, skoler, helsestasjoner og skolehelsetjenester fremheves som aktører med særlig ansvar i forebyggingen og bekjempelsen av vold mot barn og unge. Likevel mangler tjenestene effektive handlingsplaner som sikrer kvalitet i tjenestene på individ-, gruppe- og systemnivå. Hensikten med denne fagartikkelen er å belyse hvordan helsetjenester kan samarbeide for å verne barn og unge mot vold.
Vold mot barn er et stort samfunnsøkonomisk problem og en betydelig folkehelseutfordring (1). Under koronapandemien opplevde omkring en av seks barn og unge minst én form for vold eller overgrep (2). Jenter var mer utsatt enn gutter. Ungdom i lavinntektsfamilier og barn med diagnoser var særlig utsatt.
Vold i nære relasjoner forekommer i alle samfunnslag, men økte levekårsutfordringer gir høyere risiko for å bli utsatt for vold (2-4). Da må også forebyggende innsats rettes mot dem som har størst behov for hjelp. Men det er vanskelig å vite hvor mange barn som utsettes for vold. Trolig vil det alltid være store mørketall i rapporteringen og videre i forskningen.
Barn og unge er derfor en særlig sårbar gruppe hvor det helsefremmende og forebyggende aspektet må fremheves. Det er ingen tvil om at vold og overgrep mot barn og unge må ha høy prioritet i samfunnet.
Spørsmålet er hvordan det er mulig å forebygge at barn og unge blir utsatt for vold. Økt tverrfaglig samarbeid lokalt og sentralt kan trolig bidra til mer helsefremmende liv for barn og unge.
Å leve med vold reduserer levealderen
Når barn utsettes for vold, kan nærheten i de nære relasjonene bringe barn til taushet. Derfor kan det være vanskelig for hjelpetjenestene å komme i posisjon til å hjelpe. Vold følger oftest makthierarkier (3). Barn er særlig utsatt for vold, fordi de er fysisk svakere og i en kognitiv utvikling hvor vold i nære relasjoner kan være vanskelig å forstå.
Samtidig er det også skadelig å være vitne til vold (4). Dermed er barn og unge en gruppe i samfunnet som kan oppleve størst helseskadelige effekt ved voldshendelser. Livsløpsstudier som The adverse childhood experiences study (ACE-studien) har dokumentert redusert levealder for individer som har hatt alvorlige, belastende barndomsopplevelser (4,5).
Å oppleve stress eller belastninger over tid kan eksempelvis måles biokjemisk.
Å oppleve stress eller belastninger over tid kan eksempelvis måles biokjemisk ved høye langtidsblodsukkerverdier, høyt kortisol- og adrenalinnivå, eller forhøyet blodtrykk (6)
