Forfatteren og rådgiveren i tankesmien Agenda er aktuell med boken Frihetskampen i islam. Her, og i møte med Fri tanke, peker Taraku på at for mange muslimer i Norge har islam makt over dem ikke bare i form av personlig tro, men også i form av å definere det politiske regimet i landet de kommer fra.
Han mener det derfor er et mye større rom for å innta en posisjon som ivaretar muslimer som minoritet i Norge, men samtidig utøve religionskritikk.
- Muslimer kan trenge beskyttelse mot stigmatisering. Men samtidig må man huske at islam ikke representerer en minoritet globalt. Det er verdens nest største religion, snart den største.
Dialog og distanse
Taraku trekker litt på det da han får spørsmål om han mener HEF utfra dette har feilet på noe vis. Han peker på at det er grunn til å utvise forsiktighet for ikke å bli tatt til inntekt for de ytre-høyrekreftene som på mange måter har monopolisert islamkritikken i Norge. I tillegg ser han utfordringer med båndene som oppstår på dialognivå på livssynsfeltet.
- Det er et dilemma med dialogprosesser. Moskeene sier: «Sekulærmuslimene snakker ikke med oss, de bare kritiserer oss». Jeg tenker at det er fint å snakke sammen, men det er også greit med litt distanse. For hvis det blir sånn at man sitter og drikker te sammen, kan det bli vanskelig å drive kritikk.
- HEFs deltakelse i dialogprosesser er institusjonalisert, men de må ikke glemme den offentlige debatten. Vi trenger HEFs stemme også utenfor dialogforaene. HEF burde derfor rekruttere flere sekulærmuslimer og utvide sitt fokus. Spesielt i Oslo er ikke islam noen bitteliten minoritet lenger.
Løfte de sekulære
Det foregår over hele verden verdikamper innen islam. Formålet med boken er ifølge Taraku å gi oppmerksomhet til de progressive, sekulære stemmene som han mener har fått for lite støtte fra den norske offentligheten.
Sekulær må i denne sammenhengen forstås snarere som et skille mellom offentlig og privat religiøsitet enn et spørsmål om personlig tro hos den enkelte muslim.
- Definerer du det å være m
