VITA Classical og andre mye brukte fargeskalaer er basert på et utvalg naturlige, hyppig forekomne tannfarger. De er velkjente og dekker vanligvis det behovet vi har for å velge farge på restaureringene. Det er særlig VITA Lumin Vacuum fra 1956 og VITA Classical fra 1983 som har vært mest brukt. Den førstnevnte er gått ut av produksjon ifølge produsenten, men brukes fortsatt av mange tannleger. Det samme gjelder for Biodent-skalaen fra Dentsply og Chromascop-skalaen fra Ivoclar (mest for protesetenner). Disse skalaene er altså ikke vitenskapelig basert men er oppstått ut i fra empiri og klinisk bruk.
Figur 1. Fargeprøvene slik de blir presentert for testkandidatene.
Farger kan defineres i forskjellige tredimensjonale modeller. Forskjeller mellom fargene, eller riktigere fargenyansene, kan måles og uttrykkes matematisk eller i et koordinatsystem, etter hvilket system man bruker. På begynnelsen av 1900-tallet utviklet den amerikanske kunstneren Albert Munsell et fargesystem der han la til grunn tre fenomen som definerer en farge (1). Disse er:
hue, (h) farge definert som fargetone, f.eks. rød, gul osv.
value, (L) valør definert som lyshet/gråtone på en skala fra helt sort til helt hvitt.
chroma, (c) metning definert som intensitet/renhet, fra pastell til intens farge.
Disse egenskapene ved fargene brukes i mange sammenhenger (f.eks. malingsindustri), men siden de baserer seg på menneskets visuelle oppfatning/persepsjon, er forskjellene ikke lett å uttrykke matematisk. Tennenes farger er nyanser innenfor et lite område som ligger mellom rødt og gult, er lite mettet (dvs. pastell) og har svært høy lyshet.
I det senere utviklede CIELAB systemet fra ca. 1930 (og andre tilsvarende), er imidlertid fargenyansene definert med eksakte koordinater der avstanden mellom fargene kan bestemmes matematisk (2). Dette gir mulighet for bruk av spektro-fotometrisk, teknisk utstyr, som kan gi oss eksakt bestemmelse av den fargen vi ønsker å finne,
