Folkebiblioteket som arena er utvilsomt fortsatt et byggeprosjekt. Rundt om i landet hamres og snekres det, både bokstavelig talt og i overført betydning. Siden 2015 har Nasjonalbiblioteket bevilget 24,7 millioner kroner til utvikling av folkebibliotekene til arenaer (status ved utgangen av februar i år). 17,7 av millionene er gått til teknisk utstyr og opprustning av bibliotekene for å gjøre dem mer egnet til å avholde arrangementer. Resten av midlene er gitt til konkrete arrangementer.
Arenabegrepet rommer mange aktiviteter, både litteraturformidling, foredrag, debattmøter og annet. I forbindelse med lovendringen i 2013 så Bok og Bibliotek grundig på biblioteket som debattarena, blant annet med en spørreundersøkelse, og i denne artikkelen vender vi tilbake til debattfunksjonen: Hvilke problemstillinger møter bibliotekene når de skal prøve og feile seg fram til en ny rolle som uavhengig arena for offentlig samtale og debatt?
Vi begynte erfaringsinnsamlingen med to ytterpunkter - en bykommune og en distriktskommune.
Konfrontasjon i sør
Etter kommunevalget høsten 2015 hadde Kristiansands biblioteksjef Anne Kristin Undlien en samtale med byens nye Høyre-ordfører.
- Han sa veldig tydelig til meg at redaktøransvaret og ansvaret for profilen til arrangementene på biblioteket er det du som har, sier Undlien.
Slike møter er det nok ikke så mange biblioteksjefer som har hatt, men avklaringen var nødvendig. Bare noen måneder tidligere hadde Undlien vært gjennom en annen uvant øvelse for norske biblioteksjefer. Hun stilte på bystyremøte for å forsvare sin beslutning om å si nei til organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norges (Sian) ønske om å bruke folkebiblioteket som lokale for et arrangement. Den daværende ordføreren - også han fra Høyre - hadde offentlig støttet Sian og ville ta saken opp i bystyret. Men ikke nok med det.
- Ordfører ringte meg for å spørre om jeg kunne ombestemme meg, sier Undlien.
Når det kom til stykket, stemte hele Høyres gruppe unntatt ordføreren for Undliens linje. Dermed var biblioteksjefens uavhengighet etablert via en særdeles tydelig og offentlig konfrontasjon. Det hører med til historien at rådmannen og kulturdirektøren støttet Undliens beslutning.
Undlien begrunnet avslaget til Sian med at folkebiblioteket ikke har møtelokaler de bare kan leie ut og overlate helt til en tredjepart. Biblioteket må uansett være involvert ved at ansatte må stille på jobb for å avvikle arrangementet. Da ønsket biblioteksjefen også å ha innflytelse på opplegget for debatten, og Undlien mente Sians debatt ville bli for ensidig.
Isteden arrangerte biblioteket selv en debatt der Sians leder Arne Tumyr var med i panelet, men Tumyr opprettholdt ønsket om å arrangere debatt i egen regi. Til slutt ble saken satt på spissen for åpen scene i bystyret. Sian-saken er ennå ikke avsluttet - organisasjonen har klaget til Fylkesmannen og fått avslag, men anket dette videre til Sivilombudsmannen.
Når biblioteket skal være debattarena, får da biblioteksjefen en redaktørrolle? Det er likheter og ulikheter mellom en avisredaktør og biblioteksjefen som debatt- redaktør, men prinsippene er de samme, mener Undlien.
- Redaktøren vinkler jo reportasjene. Man skal slippe alle til, men man gjør likevel bevisste valg. Man tenker for eksempel at nå er denne saken godt nok dekket, nå kan det være noe annet som kan stå på agendaen.
- Jeg mener fortsatt at redaktørrollen kan tillate et sånt grep og at dette ikke er diskriminering av Sian, legger hun til.
Debatter med høy temperatur dominerer ikke arena-tilbudet på Kristiansand folkebibliotek. Et fast arrangement er Fredagslunsj, der aktuelle forfattere og personligheter holder foredrag med påfølgende samtale. I samarbeid med det lokale Forum for tro og livssyn er det blitt arrangert debatter der alle livssy
