Handikapnytt
09.06.2016
Snuoperasjoner var Marie Hav Lundkvists spesialitet i næringslivet. Så ble hennes eget liv snudd på hodet.
J eg tenker at livet er en gave som jeg ønsker å møte med både håp og optimisme. Det er derfor jeg kaller meg en håptimist, sier Marie Hav Lundkvist.
Hun kommer fra Tjøme i Vestfold, men nyanser i tonefallet vitner om at hun spiller like mye på hjemmebane i Sverige som i Norge. Sammen med sin svenske ektemann Sven-Erik - som hun har vært gift med i 43 år - pendler hun mellom leilighet i Oslo og hus i Lysekil i Bohuslän.
Hele yrkeslivet har Marie tilbrakt næringsliv på begge sider av grensen. Endringsledelse var spesialfeltet, ofte i krisesituasjoner. Og i de mest forskjellige bransjer. Marie var med da den svenske legemiddelgiganten Astra skulle fusjonere med britiske Zeneca. Det var en tung jobb. Og i tre år var hun administrerende direktør for kleskjeden Lindex i Sverige. Oppdrag: snu skuta.
Svekkes bit for bit Det har med andre ord vært mange tøffe prosesser i Maries liv. Men i 2010 kom den vanskeligste prøven av dem alle. Marie ble diagnostisert med en mitokondriell genetisk sykdom som innebærer at energiproduksjonen i cellene forstyrres. Konsekvensen er at kroppen gradvis svekkes, mens stadig flere organer og funksjoner må gi tapt.
- Sykdommen tar gradvis én og én bit. Det siste året har jeg ikke lenger kunnet spise. Jeg har også mistet mye av hørselen, forklarer Marie nøkternt.
Hun har også mistet evnen til å lese og må ofte kjempe for å finne igjen ord og begreper. Ved hjelp av visualiseringsteknikker klarer hun å huske hva ting heter, men noen ganger ber hun Sven-Erik om hjelp med formuleringene.
- Jeg er redd for å bli innestengt i mitt eget intellekt; det er den store frykten, forklarer hun.
En verden hun ikke ante eksisterte Enn så lenge er Marie Hav Lundkvist alt annet enn innestengt. For to år siden kom boka hennes ut. I Sverige er den snart ute i sitt tredje opplag og har fått ganske mye oppmerksomhet. Og i fjor forelå den norske utgaven av «Med rullestol i grønnsaksheisen».
I boka forteller Marie om de store endringene hun har opplevd i livet. Og om hvordan hun som «nybakt funksjonshemmet» fikk førstehåndserfaring med en verden hun egentlig ikke ante eksisterte. Hun forteller om å være nybegynner i rullestol, om blide og ublide møter med helsevesen og omsorgsapparat. Om å skulle tilpasse seg en helt ny tilværelse.
Bokas tittel refererer til en episode hun skriver om, der hun og familien hadde bestilt bord på en restaurant i Oslo 17. mai. De hadde uttrykkelig bedt om bord i første etasje, men var likevel plassert en trapp opp. Med bunad og i rullestol ble Marie geleidet gjennom restaurantens kjøkken, ut på lageret, forbi kurver med gulrøtter og kålhoder, til vareheisen som tok henne opp til riktig etasje. Det luktet stekos og frityr.
Og selv om illustrasjonen til denne historien gir et humoristisk anslag på bokas omslag, skriver Marie hvordan det der og da opplevdes krenkende og sårende å bli behandlet på en slik måte. Hun forener en munter tone med dypt alvor og sårbarhet.
- Jeg oppdaget at folk begynte å se på meg som en helt annen person. Noen ser bare rullest
Gå til medietHun kommer fra Tjøme i Vestfold, men nyanser i tonefallet vitner om at hun spiller like mye på hjemmebane i Sverige som i Norge. Sammen med sin svenske ektemann Sven-Erik - som hun har vært gift med i 43 år - pendler hun mellom leilighet i Oslo og hus i Lysekil i Bohuslän.
Hele yrkeslivet har Marie tilbrakt næringsliv på begge sider av grensen. Endringsledelse var spesialfeltet, ofte i krisesituasjoner. Og i de mest forskjellige bransjer. Marie var med da den svenske legemiddelgiganten Astra skulle fusjonere med britiske Zeneca. Det var en tung jobb. Og i tre år var hun administrerende direktør for kleskjeden Lindex i Sverige. Oppdrag: snu skuta.
Svekkes bit for bit Det har med andre ord vært mange tøffe prosesser i Maries liv. Men i 2010 kom den vanskeligste prøven av dem alle. Marie ble diagnostisert med en mitokondriell genetisk sykdom som innebærer at energiproduksjonen i cellene forstyrres. Konsekvensen er at kroppen gradvis svekkes, mens stadig flere organer og funksjoner må gi tapt.
- Sykdommen tar gradvis én og én bit. Det siste året har jeg ikke lenger kunnet spise. Jeg har også mistet mye av hørselen, forklarer Marie nøkternt.
Hun har også mistet evnen til å lese og må ofte kjempe for å finne igjen ord og begreper. Ved hjelp av visualiseringsteknikker klarer hun å huske hva ting heter, men noen ganger ber hun Sven-Erik om hjelp med formuleringene.
- Jeg er redd for å bli innestengt i mitt eget intellekt; det er den store frykten, forklarer hun.
En verden hun ikke ante eksisterte Enn så lenge er Marie Hav Lundkvist alt annet enn innestengt. For to år siden kom boka hennes ut. I Sverige er den snart ute i sitt tredje opplag og har fått ganske mye oppmerksomhet. Og i fjor forelå den norske utgaven av «Med rullestol i grønnsaksheisen».
I boka forteller Marie om de store endringene hun har opplevd i livet. Og om hvordan hun som «nybakt funksjonshemmet» fikk førstehåndserfaring med en verden hun egentlig ikke ante eksisterte. Hun forteller om å være nybegynner i rullestol, om blide og ublide møter med helsevesen og omsorgsapparat. Om å skulle tilpasse seg en helt ny tilværelse.
Bokas tittel refererer til en episode hun skriver om, der hun og familien hadde bestilt bord på en restaurant i Oslo 17. mai. De hadde uttrykkelig bedt om bord i første etasje, men var likevel plassert en trapp opp. Med bunad og i rullestol ble Marie geleidet gjennom restaurantens kjøkken, ut på lageret, forbi kurver med gulrøtter og kålhoder, til vareheisen som tok henne opp til riktig etasje. Det luktet stekos og frityr.
Og selv om illustrasjonen til denne historien gir et humoristisk anslag på bokas omslag, skriver Marie hvordan det der og da opplevdes krenkende og sårende å bli behandlet på en slik måte. Hun forener en munter tone med dypt alvor og sårbarhet.
- Jeg oppdaget at folk begynte å se på meg som en helt annen person. Noen ser bare rullest
