Fagpressenytt

Hun går hjemmevant ned trappene, forbi lesesalen og rundt informasjonsskranken på Rikshospitalet. Thea Røstbakken (22) er medisinstudent på første året ved Universitetet i Oslo, og dette er studiestedet hennes.

Hun har også god kjennskap til mottakersiden av sykehuslivet. Thea Røstbakken var en såkalt svingdørspasient, forteller hun. Erfaringen med hjelpeapparatet har vært langvarig, spesielt fordi hun ikke fikk utredning og en diagnose før etter flere år.

- At jeg har personlighetsforstyrrelse, kom fram først da jeg var ute av psykiatrien. I begynnelsen da jeg skadet meg, trodde de på ungdomspsykiatrisk akuttavdeling at jeg bare ønsket oppmerksomhet. Da jeg ble overført til psykoseavdelingen på et annet sykehus, ble det bedre. Det var to år etter første innleggelse. Jeg gikk på masse medisiner for å dempe symptomene.

- Hjalp de?

- Nei, jeg ble bare verre av dem og fikk flere symptomer. Jeg ble aggressiv og begynte å utagere, fikk sterkere vrangforestillinger og hallusinasjoner. Siden jeg skadet meg selv med

Personlighetsforstyrrelser

ikke å spise, ble jeg satt på en kostplan. Det var bedre hjemme, men jeg var nesten ikke hjemme.



Borte fra ungdomsskolen

Første gang hun ble innlagt, var hun 12 år, forteller Thea.

- Ungdomsskolen gikk jeg ikke på, jeg var innlagt så å si hele den perioden.

Likevel var det ett lyspunkt med skolen. - Jeg hadde en kontaktlærer på skolen. Hun brydde seg. Hun besøkte meg på sykehuset og