Ole Kristian Lobekk
Tannlege. Privat praksis, Bergen. Medisinstudent, Universitet i Bergen. Medisinstudent med lisens, ØNH avdelingen, Stavanger universitetssjukehus
Hovedbudskap
Mindre defekter på størrelsen med en tannrot kan tilhele spontant og kan håndteres uten kirurgisk behandling
Større defekter bør lukkes ved hjelp av lokale bløtvevsplastikker
Infeksjonsfrihet i sinus ved og etter lukning er viktig for å unngå ny fistel
Slimhinneavsvellende nesedråper anbefales i tilhelingsfasen, eventuelt i kombinasjon med peroral antibiotikabehandling
Oro-antral kommunikasjon er definert som en åpning mellom munnhulen og sinus maxillaris. Den vanligste årsaken til oro-antrale kommunikasjoner er ekstraksjon av posteriore tenner i overkjeven. En slik kommunikasjon vil tillate passasje av væske, mat, luft og bakterier fra munnhulen til bihuler med påfølgende infeksjon. Mindre defekter på størrelse med en tannrot har potensiale for spontan tilheling, og kan håndteres ikke-kirurgisk i allmennpraksis. Større defekter bør lukkes ved hjelp av lokale bløtvevsplastikker som det kan være nyttig for allmennpraktikere å være kjent med. Infeksjonsfrihet i sinus ved lukning samt i tilhelingsfasen er avgjørende for å unngå ny fistulering. Henvisning til spesialist kan vurderes for kirurgisk lukning av større defekter, ved mislykket tilheling og/eller påfølgende kronisk sinusitt med fistel. Slimhinneavsvellende nesedråper anbefales i tilhelingsfasen (7 dager) uansett valg av behandlingsmodalitet, eventuelt i kombinasjon med peroral antibiotikabehandling.
Oro-antral kommunikasjon er definert som en åpning mellom munnhulen og sinus maxillaris . Den vanligste årsaken er ekstraksjon av posteriore tenner i overkjeven. Perforasjoner kan også oppstå ved infeksjoner, osteomyelitt, stråleterapi eller etter kirurgisk fjerning av cyster og svulster, samt annen kirurgi i overkjeven . Insidensen er relativt sett lav, og rapportert mellom 0,31% og 4,7% ved fjerning av overkjevemolarer []. Ettersom tannekstraksjoner utføres regelmessig, forekommer imidlertid komplikasjonen både i allmennpraksis og spesialistpraksis []. En oro-antral kommunikasjon vil tillate passasje av bakterier fra munnhule til bihuler og forårsake infeksjon (sinusitt . Pasienten kan også plages med lekkasje av munnhuleinnhold som mat, drikke og saliva til bihuler og nesekaviteten . Dersom perforasjonen får anledning til å holde seg åpen vil den epitelialisere i sårkantene, og det oppstår en kronisk fistel. Begynnende epitelialisering og metaplasi av sinusslimhinnen kan sees allerede etter 48-72 timer og det vil raskt kunne etableres kronisk maksillarsinusitt grunnet passasje av munnhulebakterier inn i bihulen. Etablert maksillarsinusitt ved plastisk lukning vil øke risikoen for gjenåpning av fistelen, og det er derfor gunstig at en slik prosedyre utføres så tidlig som mulig etter den oro-antrale kommunikasjonen er tilkommet. Vi ønsker med denne oversiktsartikkelen å belyse hvordan man kan både diagnostisere og håndtere oro-antrale kommunikasjoner på ulike behandlingsnivå, med særlig søkelys på håndtering av problemstillingen i allmennpraksis.
Diagnostikk
Klinisk vurdering av en eventuell oro-antral kommunikasjon og dens størrelse kan være utfordrende. En foreslått inndeling er å skille mellom små perforasjoner (7 mm men i praksis er det vanskelig å måle eksakt hvor bred åpningen er og en slik inndeling har derfor gjerne begrenset praktisk verdi. Etter ekstraksjoner kan vurdering av den aktuelle tannen gi informasjon om hvorvidt bihulens mest inferiore beinbegrensning er intakt eller ikke. Eventuelle beinfragment rundt tannrøttene kan indikere fraktur av sinus' nedre begrensning [], og en eventuell økt blødning fra alveolen kan antyde brudd på sinusslimhinnen []. Valsalvas manøver kan med rimelig stor sikkerhet avdekke luftpassasje mellom sinus og munnhule, både gjennom luftbobler i alveolen, dugg på speil og eventuell lyd fra luftgjennomstrømning Valsalvas manøver utføres ved å klype over nesen til pasienten, samtidig som pasienten forsøker å blåse ut gjennom nesen. Det vil da skapes et overtrykk i nesekaviteten og i bihulen []. Patologiske tilstander, deriblant kronisk odontogen- og rhinogen sinusitt, vil begge kunne gi falske negative tester på grunn av slimhinneødem og obstruksjon av luftpassasje. Alternativt vil det å blåse opp kinnene med lukket munn også kunne avdekke eventuelle perforasjoner ettersom luften, i motsetning til ved Valsalvas manøver, føres fra munn mot nese og ikke omvendt Denne testen medfører en viss risiko for spredning av orale bakterier til bihuler og nese. Likeledes vil forsøk på lokalisering av perforasjoner ved sondering i alveolen medføre risiko for aksidentell og endelig perforasjon med spredning av fremmedlegemer og orale bakterier til sinus Pussflod fra perforasjonen indikerer etablert kronisk infeksjon i sinus (figur 1C), og ved kronisk fistel vil det kunne observeres poly
