«Lagets nye spillestil, nye drakter, «sponsor» og obligatoriske øl-avslutninger etter kampene har inspirert «tegnebordslavene» til energisk innsats for arkitektstanden. Endelig har vi gått seirende ut av en konkurranse på lik linje med næringslivets kjemper,» skriver oppmann Rune Ramfelt under et bilde av idrettstitanene på Arkitektnytts forside (7/1980). Både Kreditkassen og Fellesdata må se seg slått av ivrige Oslo-arkitekter med stål i skøytene.
- Ja, hehe, og etter det gikk det vel bare nedover, ler storscorer Stein Sole fra 1979/80-laget på telefonen.
- Men ærlig talt, jeg ga meg da jeg ikke var toppscorer lengre. Jeg husker ikke så mye av detaljene. Du må ringe Rune, sier Sole.
Det hadde tatt dem ti år å komme dit. Årsberetningen fra sesongen 1971/72 forteller riktignok om «markert spillemessig fremgang» allerede i deres andre sesong i hockey-pockeyserien, pulje fire, men underskuddet i klubbkassa var et dundrende åtti kroner og femti øre. Under punkt 5) Eventuelt er det full enighet om å rykke inn en mindre PR-notis i Arkitektnytt. Flere spillere etterlyses.
Klasseforskjell
Oslo-Arkitektenes Sportsforening sprang ut ifra løkka, nærmere bestemt Frigg-feltet på Marienlyst, der Lund og Slaattos bygg for Studentersamfundet var i ferd med å reise seg som kulisse. En gjeng unge «tegnebordslaver» samlet seg for uhøytidelig fotball-lek etter initiativ fra sivilarkitekt Seppo Heinonen. Idet høst led mot vinter ble skruknotter byttet ut med skøyter, og det ble foreslått å melde på et lag i hockey-pockey-serien.
Bjørn Egner var en av de opprinnelige spillerne. Han ble senere oppmann og styremedlem i OAS, samt autorisert dommer i grenen. I 1970 var han ansatt hos kontoret Lambertz-Nilssen, og han husker godt gjengens ustødige møte med isen og vantet.
- Du vet, noen var vestkantgutter som var pene i tøyet og hadde spilt bandy, mens noen var tøffere ishockey-karer. Man så fort hvem som kom fra hvilken bakgrunn, bandy-gjengen hadde penere kølleføring! humrer Egner.
Eventuelle klasseskiller og opprinnelse ble riktignok fort glemt når spillet kom i gang og ferdighetene ble satt på prøve.
- Ikke alle var like godt trent på skøyter, du kan si vi brukte ti år på å lære oss dét. Arne Sunde og jeg var i forsvar fordi vi kunne rygge på skøytene, så nivået var ikke akkurat skyhøyt, smiler han.
Laget var en sammensveiset gjeng i en oversiktlig bransje. «Man kjente hverandre!» er det enkle svaret på hvordan nye spillere kom til. «Pluss en liten notis i Arkitektnytt med hvem man kunne henvende seg til, vi måtte stadig etterlyse keepere.» I 1971/72 sesongen kom iskrigerne fra kontorer som Rinnan & Tveten, Erling Viksjø, Eriksen & Knutsen, Tore Sveram
