Sykepleien
01.09.2019
Helsepersonell må vite om risikofaktorene og ta bekymringsmeldinger fra foreldre på alvor.
Hver dag blir nyfødte barn i Norge undersøkt og behandlet for gulsott. Hvis vi går ut fra at omkring 5 prosent av friske, nyfødte barn på barselposter og 25 prosent av dem som er innlagt på en nyfødtavdeling, får fototerapi under oppholdet, er det over 4000 hvert år som får behandling for gulsott (1).
Enda flere nyfødte blir undersøkt og testet, men fordi bilirubinverdiene deres (TSB, total serumbilirubin eller TcB, transkutan bilirubin) er under grensene som defineres i de norske retningslinjene, trenger de ikke behandling (2).
Med utgangspunkt i norske tall (1) har jeg regnet ut at det gis mer enn 40 000 timer fototerapi hvert år på norske nyfødtavdelinger. Vi kjenner ikke tallene for varigheten av lysbehandling ved norske barselavdelinger, men det er rimelig å anta 2,5 døgn i snitt for hvert behandlet barn. Det tilsvarer 160 000 timer per år.
Med en såpass betydelig behandlingsinnsats er det ikke urimelig at noen spør hva man får igjen for innsatsen i arbeid og penger, hva det betyr at barnet er atskilt fra moren under behandlingen, og hvorvidt det er noen farlige bivirkninger av behandlingen.
LITE GRUNNLAG FOR EVIDENS
I en tid da evidensbasert medisin er det ideelle grunnlaget for vår behandling av pasientene, er det beklemmende å innrømme at grunnlaget for behandlingsgrensene er spinkelt, i hvert fall målt med vår tids standard. Dessverre vil det aldri bli mulig å gjøre randomiserte undersøkelser for å finne svarene.
Grunnene til dette er flere: Kjerneikterus er svært sjelden, bare 1:600 000 i Norge i perioden 2005-2014 (1). Det ville krevet randomisering av flere hundre millioner barn, noe som rent praktisk er umulig. En annen grunn er at det varierer hvor sårbare barn er med tanke på bilirubinvirkningene på hjernen. En tredje årsak er at vi har begrenset kunnskap om disse forholdene.
Sist, men ikke minst, å gjøre en slik undersøkelse når det eneste målbare resultatet er barn med hjerneskade, som kunne vært unngått, er selvfølgelig etisk helt utenkelig. Hvis vi kunne finne en måte å måle hvorvidt hjernepåvirkningen nærmet seg et farepunkt, ville det kanskje sett annerledes ut.
KJERNEIKTERUS
Kjerneikterus innebærer en varig skade av hjernens basalganglier og enkelte hjernenervekjerner. Tilstanden oppstår når bilirubin trenger inn i hjernen ved uttalt hyperbilirubinemi, ofte kombinert med risikofaktorer som gjør blod-hjerne-barrieren mer gjennomtrengelig og/eller hjernevevet mer sårbart.
Jeg kjenner til to tilfeller av kjerneikterus i Norge siden årtusenskiftet. Det ene er publi
Gå til medietHver dag blir nyfødte barn i Norge undersøkt og behandlet for gulsott. Hvis vi går ut fra at omkring 5 prosent av friske, nyfødte barn på barselposter og 25 prosent av dem som er innlagt på en nyfødtavdeling, får fototerapi under oppholdet, er det over 4000 hvert år som får behandling for gulsott (1).
Enda flere nyfødte blir undersøkt og testet, men fordi bilirubinverdiene deres (TSB, total serumbilirubin eller TcB, transkutan bilirubin) er under grensene som defineres i de norske retningslinjene, trenger de ikke behandling (2).
Med utgangspunkt i norske tall (1) har jeg regnet ut at det gis mer enn 40 000 timer fototerapi hvert år på norske nyfødtavdelinger. Vi kjenner ikke tallene for varigheten av lysbehandling ved norske barselavdelinger, men det er rimelig å anta 2,5 døgn i snitt for hvert behandlet barn. Det tilsvarer 160 000 timer per år.
Med en såpass betydelig behandlingsinnsats er det ikke urimelig at noen spør hva man får igjen for innsatsen i arbeid og penger, hva det betyr at barnet er atskilt fra moren under behandlingen, og hvorvidt det er noen farlige bivirkninger av behandlingen.
LITE GRUNNLAG FOR EVIDENS
I en tid da evidensbasert medisin er det ideelle grunnlaget for vår behandling av pasientene, er det beklemmende å innrømme at grunnlaget for behandlingsgrensene er spinkelt, i hvert fall målt med vår tids standard. Dessverre vil det aldri bli mulig å gjøre randomiserte undersøkelser for å finne svarene.
Grunnene til dette er flere: Kjerneikterus er svært sjelden, bare 1:600 000 i Norge i perioden 2005-2014 (1). Det ville krevet randomisering av flere hundre millioner barn, noe som rent praktisk er umulig. En annen grunn er at det varierer hvor sårbare barn er med tanke på bilirubinvirkningene på hjernen. En tredje årsak er at vi har begrenset kunnskap om disse forholdene.
Sist, men ikke minst, å gjøre en slik undersøkelse når det eneste målbare resultatet er barn med hjerneskade, som kunne vært unngått, er selvfølgelig etisk helt utenkelig. Hvis vi kunne finne en måte å måle hvorvidt hjernepåvirkningen nærmet seg et farepunkt, ville det kanskje sett annerledes ut.
KJERNEIKTERUS
Kjerneikterus innebærer en varig skade av hjernens basalganglier og enkelte hjernenervekjerner. Tilstanden oppstår når bilirubin trenger inn i hjernen ved uttalt hyperbilirubinemi, ofte kombinert med risikofaktorer som gjør blod-hjerne-barrieren mer gjennomtrengelig og/eller hjernevevet mer sårbart.
Jeg kjenner til to tilfeller av kjerneikterus i Norge siden årtusenskiftet. Det ene er publi
