Fagpressenytt

I høst skapte «Pie Jesu»-saken en opphetet debatt om Human-Etisk Forbunds seremonitilbud, spesifikt Humanistisk gravferd. En pårørende gikk ut i et leserinnlegg i Aftenposten og klaget over at sanger med religiøst innhold ble avvist, og at Human-Etisk Forbund nærmest hadde strengere regler enn kirken for hva som kunne godtas.
Human-Etisk Forbunds gravferdstaler, som selvsagt ikke ville gå i noen polemikk med den pårørende, kjente seg ikke igjen i den pårørendes beskrivelser fra møtet og kommunikasjonen dem imellom. Den aktuelle gravferden inneholdt da også tre musikalske innslag av religiøs art, slik at så veldig streng praktisering av reglene var det ikke snakk om. Tvert om er det grunn til å tro at denne gravferdstaleren var ganske imøtekommende. «Pie Jesu»saken er sånn sett derfor ikke noe godt grunnlag for diskusjonen.

MEN DEBATTEN OM Human-Etisk Forbunds regelverk for hva som kan tillates i en humanistisk gravferd og ikke, dukker opp med jevne mellomrom. I 2007 slapp en misfornøyd pårørende til i radioprogrammet «Mellom himmel og jord». Den gang var det Bjørn Eidsvågs «Eg ser» og Leonard Cohens «Halleluja» som var blitt avvist. Human-Etisk Forbund ble kritisert for å være for restriktiv.
Det var da, og er fortsatt, ulikt syn blant Human-Etisk Forbunds mange frivillige gravferstalere og vigslere på hvor grensene går.
I retningslinjene heter det at Humanistisk vigsel skal være «uten religiøse innslag», mens det i gravferd kan godtas på grunn av den korte tidsfristen for gjennomføring av seremonien. Så hva er det som regnes som religiøse innslag? Og hvor går grensene for hva som kan tillates i en humanistisk seremoni? Men først, hva er det egentlig som gjør en seremoni humanistisk?
- Det har jeg strevd mye med å finne ut av, humrer Eirik Lien, aktiv gravferdstaler i 15 år og del av forbundets «sertifisør-korps», de erfarne gravferdstalerne som godkjenner nye gravferdstalere.
- Dette har vi tatt opp flere ganger i seritifiseringsgruppa. Jeg har humoristisk spurt om det er tilstrekkelig at vi nevner «humanistisk» minst tre ganger. For meg er det humanistiske at vi har fokus på personen vi er tilstede for, at vi tegner et bilde av vedkommende som de etterlatte kjenner igjen, at vi snakker om hva avdøde var og gjorde og hvilke minner som er igjen som avtrykk, og at vi ikke fokuserer på at det er noe utenomjordisk vesen som skal ta seg av avdøde og bringe vedkommende tilbake til nytt møte.
I tillegg brukes musikk og dikt til å tegne dette bildet av den avdøde.

TORDIS KRISTINE SØVDE har vært gravferdstaler i Finnmark og i Sogn og Fjordane i tilsammen 20 år. Hun opplever at noe av det viktigste med en humanistisk seremoni er at den er i tråd med den avdødes ønske.
- Her i Finnmark har det for eksempel vært flere tidligere kommunister som helt klart ikke ønsker noen tilknytning til kirka, forteller hun.
- Men det handler selvsagt også om menneskesyn. I Human-Etisk Forbund pleier vi å si at livet leves her og nå, og gravferden blir dermed et farvel med avdøde. Det er ikke noen velsignelse eller overgang til et nytt liv, men en minnetale om den avdøde.

VIGSELSRÅDGIVER OG fungerende seremonisjef i Seremoniavdelingen til Human-Etisk Forbund, Tale Pleym, er opptatt av at det som er avgjørende i å gjøre en humanistisk seremoni humanistisk, er møtet som vigsler har med brudepar og gravferdstaler har med pårørende. Det legger grunnen for å skape en personlig, men også tydelig humanistisk seremoni.
- Jeg snakker mye med brudeparene mine om dette. Hvordan skal vi starte seremonien? Skal dere komme inn sammen eller skal far følge bruden? Vi snakker om hvilken symbolikk som ligger i handlingene? Hvordan snakker jeg om brudeparet, hva legger jeg vekt på? Kopierer jeg ➤ bare de vanlige kjønnskarakteristikkene - han er sterk og modig og hun er søt og snill