En stor dunk merket «makulering» står plassert på kontoret til Torkild Vinther. Bokhyllene begynner gradvis å tømmes, og tusenvis av artikler og dokumenter havner enten i den svarte dunken eller på pulten til kolleger som skal ta over og følge opp arbeidet til pensjonisten.
De mange papirene kan gi inntrykk av at Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning har hatt fullt opp med å gå eventuelle juksere etter i sømmene. Men der tar vi feil.
- Burde tatt flere saker
Den direkte foranledningen for opprettelsen av utvalget var den såkalte Sudbø-saken - med forskningsfusk i en skala som sjokkerte Norge. Men det kom ikke umiddelbart noen sak av Sudbø-kaliber, forteller Vinther, og i løpet av årene har Granskingsutvalget blitt anklaget for å være for tilbakeholdne og kalt et «sovende organ».
Utvalget har riktignok behandlet nærmere 100 saker, men bare seks av dem har blitt gransket. Resten har enten blitt avvist eller sendt videre til institusjonen hvor mistanken om uredelighet har oppstått.
I en avisartikkel fra 2010 uttalte Vinther at han syntes systemet fungerte tilfredsstillende. Til Forskningsetikk sier han nå:
- Min holdning er at vi burde tatt flere saker - det kunne b
