Transportarbeideren
13.12.2017
Det er høstens kaldeste dag på Schenker-terminalen i Namsos
Det er mandag 20. november og jeg er på vei ut døra for å sette kurs mot Namsos i Nord-Trøndelag. Der ligger Norges minste Schenker-terminal. På lageret er de kun tre ansatte, og dagen etter skal jeg være med Morten Mohrsen, Kai Robert Moen og Geir Morten Selnes på jobb. Plutselig tikker det inn en messenger-melding på telefonen.
«Husk VARME klær. Eneste terminalen i Schenker-systemet som ikke har værtettinger og varme. Nå minus åtte grader og bris»
Jeg snur i døra og hiver ekstra ullundertøy i bagen. Riktignok har jeg sju år i Finnmark som ballast, men det er ikke jeg som skal gjøre det mest fysiske arbeidet på terminalen i morgen. Da er det bare ull som duger.
Tidlig opp
Samme kveld lander jeg i Namsos, og det er blitt enda kaldere enn varslet. Minus 9,5 står det i displayet på leiebilen. En leiebil som har et tykt islag på rutene. På innsiden. Etter ti minutter med defroster-anlegget på full måkings kan jeg kjøre de få kilometerne inn til hotellet.
Dagen etter begynner telefonen min å kime klokka halv sju. Det kunne selvsagt vært Kai Robert eller Geir Morten som ringte for å lure på hvor det ble av syvsoveren. De to har nemlig det tidlige skiftet denne uka. Da starter de klokka fem på morgenen.
Jeg har derimot valgt å følge skiftplanen til Morten fra åtte til 16. Kimingen er med andre ord vekkerklokka.
Ute er det mørkt, men himmelen er full av stjerner. Med gårsdagens temperatur bokstavelig talt friskt i minnet, er det bare å ta på ulltøyet. Ingenting tyder på at det vil dukke opp noe lunende skylag over Namsos denne tirsdagen heller.
Ullundertøy, ullgenser, diger og tykk dunjakke, lue, hansker og skikkelige vinterstøvler burde hjelpe. Spørsmålet er om det vil hjelpe nok. Den tyske leiebilen min liker seg i hvert fall ikke. Når jeg har parkert utenfor Schenker-t
Les opprinnelig artikkel«Husk VARME klær. Eneste terminalen i Schenker-systemet som ikke har værtettinger og varme. Nå minus åtte grader og bris»
Jeg snur i døra og hiver ekstra ullundertøy i bagen. Riktignok har jeg sju år i Finnmark som ballast, men det er ikke jeg som skal gjøre det mest fysiske arbeidet på terminalen i morgen. Da er det bare ull som duger.
Tidlig opp
Samme kveld lander jeg i Namsos, og det er blitt enda kaldere enn varslet. Minus 9,5 står det i displayet på leiebilen. En leiebil som har et tykt islag på rutene. På innsiden. Etter ti minutter med defroster-anlegget på full måkings kan jeg kjøre de få kilometerne inn til hotellet.
Dagen etter begynner telefonen min å kime klokka halv sju. Det kunne selvsagt vært Kai Robert eller Geir Morten som ringte for å lure på hvor det ble av syvsoveren. De to har nemlig det tidlige skiftet denne uka. Da starter de klokka fem på morgenen.
Jeg har derimot valgt å følge skiftplanen til Morten fra åtte til 16. Kimingen er med andre ord vekkerklokka.
Ute er det mørkt, men himmelen er full av stjerner. Med gårsdagens temperatur bokstavelig talt friskt i minnet, er det bare å ta på ulltøyet. Ingenting tyder på at det vil dukke opp noe lunende skylag over Namsos denne tirsdagen heller.
Ullundertøy, ullgenser, diger og tykk dunjakke, lue, hansker og skikkelige vinterstøvler burde hjelpe. Spørsmålet er om det vil hjelpe nok. Den tyske leiebilen min liker seg i hvert fall ikke. Når jeg har parkert utenfor Schenker-t
