Mennesker har i lang tid hatt muligheten til å endre arvestoffet til planter og dyr. Grønnsaksdiskens blomkål, banan og brokkoli er menneskeskapte. De er krysset fram over lang tid gjennom naturlig avl. Det samme kan sies om de vanligste husdyrene i jordbruket, kyr, okser, griser og fjørfe. Ingen av dagens hunderaser ville ha eksistert hvis det ikke var for mennesker. Alle er avlet fram.
Det er egentlig ikke så mye kjøtt eller planter å få kjøpt i butikken som har utviklet seg fritt i naturen, og der genmaterialet ikke er «tuklet med». Folk som bare vil ha slike «naturlige» produkter har en smal hylle å velge fra, og bør være glad i skalldyr, kjøtt fra viltlevende fisk eller dyr, kantareller og ville bær.
Livets kode
Siden 1970-tallet har det vokst fram en teknologi som gjør det mye enklere å redigere genmaterialet til en plante eller et dyr. Istedenfor å avle fram individer med egenskapene man ønsker seg over lang tid, har det blitt mulig å ta en snarvei.
Snarveien handler om å redigere direkte i genene - oppskriften til alle livsformer på jorda. Genene finnes i alle levende organismer, og styrer alt fra store til små egenskaper. Genene bestemmer om du er en amøbe, en agurk, en elefant eller et menneske. Og de bestemmer om øynene dine er brune eller blå, eller hvilken farge du har på huden.
Det finnes ulike måter å endre genene til en organisme på. Den siste og mest revolusjonerende metoden kalles Crispr, og ble først kjent bare for noen få år siden. Mer om dette senere.
Stor motstand
Ideen om at det er mulig å manipulere med selve «livets nøkkel» skremmer mange. Da er det jo teknisk sett ingen grenser for hva slags organismer man kan lage. Vi vet jo hvordan det gikk med Frankenstein! Og hva vil skje hvis mennesker begynner å tukle med den delikate økobalansen ved å sette slike monstrøsiteter ut i naturen?
Motstanden mot genmodifisering, best kjent gjennom forkortelsen «GMO» (genetisk modifisert organisme), har vært og er massiv. Den går fra ytterliggående aksjonister som raserer avlinger og saboterer GMO-forskningsprosjekter, til sindige økologer, agronomer og miljøbevisste som bekymrer seg for ukjente langtidseffekter.
Skepsisen er også stor blant politikere og regulerende myndigheter. I Norge er det forbudt å dyrke GMO-planter og forbudt å holde genmodifiserte dyr. Det er heller ikke lov til å importere dette. Norske bønder er stolt av merkelappen «GMO-fri».
Hvorfor være «GMO-fri»?
Men hva er egentlig forskjellen på å forandre genmaterialet gjennom å krysse fram egenskaper over lang tid, og GMO? Naturen kan jo umulig merke forskjell på hvilken metode som er brukt for å endre genene, så lenge resultatet er likt?
Og hvorfor er det så viktig for norske bønder å framstå som «GMO-frie», hvis genmodifisering er trygt og har mange fordeler? Hvorfor er en ny måte å «tukle med naturen» på så mye verre enn all den tuklingen vil mennesker allerede har gjort oss skyldig i?
Dette er typiske spørsmål GMO-tilhengerne stiller. De er naturlig nok mer opptatt av fordelene ved teknologien. Man kan for eksempel dyrke genmodifiserte kornsorter som er resistente mot insektangrep eller sopp. Da vil avlingene øke, og man trenger ikke bruke like mye eller like miljøfiendtlige sprøytemidler.
Et annet eksempel er genmodifisert ris med A-vitamin som kan hindre mangelsykdommer, eller en potet som er resistent mot tørråte - det største problemet for norske potetbønder.
Hvor føre-var er det rimelig å være?
Vi starter vår serie om GMO med en person som kan sies å ha et positivt syn på GMO.
Arne Holst-Jensen er seniorforsker ved Veterinærinstituttet i Oslo. Han er en del av instituttets seksjon for mattrygghet og nye helsetrusler. Han er også fast medlem i Bioteknologirådet - statens offisielle rådgivende organ for bioteknologi og genteknologi.
Holst-Jensen mener det er en oppmykning på gang i GMO-debatten.
- Den dogmatiske motstanden mot GMO vi har sett så mye av, som er basert på en grunnleggende holdning om at man «ikke skal tukle med naturen» eller «skaperverket», er i ferd med å forvitre. Nå er det mye vanligere å høre, også fra uttalte GMO-motstandere, at man må veie fordelene mot ulempene og vurdere hvert enkelt tilfelle for seg. Det er en god
