Fagpressenytt

I dette to-delte fagsessayet tar jeg utgangspunkt i noen spenningsfelt som har preget norsk fysioterapi fra starten av. Det gjelder forholdet mellom privat og offentlig utdanning og mellom friskgymnastikk og sykegymnastikk. Disse spenningsfeltene har kommet til uttrykk på forskjellige måter i ulike epoker, og de er tett vevet sammen med utviklingen i helsetjenesten og i samfunnet for øvrig.
Å gi en innføring i vår vel 100-årige historie sprenger rammen for et fagessay. Jeg konsentrerer derfor oppmerksomheten om noen beslutninger, utviklingstrekk og milepæler som kaster lys over hvordan norsk fysioterapi ble formet: med ett ben i medisin og ett i svensk sykegymnastikk.
Den første milepælen vi passerte var selve etableringen av en sykegymnastikkutdanning i 1897. Skolen ble privat, eid og drevet av leger, og den het «Christiania Orthopædiske Institutt» (COI), et navn som viser til ortopedi - en medisinsk spesialitet - ikke til det fagfelt utdanningen dreide seg om. Først da staten overtok skolen i 1967, fikk den et navn i tråd med innholdet: «Statens fysioterapiskole, Oslo» (SFSO). Hvordan gikk det til?
Med dette spørsmålet retter jeg blikket både fremover og bakover i tid på leting etter nøkler - i og utenfor fysioterapi - til forståelse av vår to-bente arv.
Milepæl I: Norsk utdanning i sykegymnastikk - 1897
Fysioterapiens historie i Norge begynte 1895. Da ble «Sygegymnasternes Forening» (SF) stiftet på initiativ fra to fysioterapeuter - den gang kalt «sygegymnaster» - som hadde tatt sin utdanning i Sverige. Ved siden av dem i styret satt en rittmester og en lege.1

SF prioriterte utdanning fra første stund. Sykegymnastene ønsket en statlig skole etter modell fra Kungliga Gymnastiska Centralinstitutet (GCI) i Stockholm der de selv hadde blitt utdannet.
I arbeidet med planene for en norsk sykegymnastikkutdanning var spørsmålet om privat eller statlig skole en sak der forholdet mellom leger og sykegymnaster ble satt på prøve: Hvem skulle bestemme hva når det gjaldt sykegymnastikkfaget?
Det ble raskt klart at flertallet i komiteen som skulle utrede utdanningsspørsmålet ville gå inn for en offentlig utdanning knyttet til datidens idrettshøyskole (Den gymnastiske Centralskole). Nettopp gymnastikkens
1 Medlemmene i styret var initiativtakerne Louise Lycke og Elisabeth Lampe, Halvard Wettre og Peder E. Giertsen. Sistnevnte - legen - ble valgt som formann (2,3).

betydning ble understreket med henvisning til at friskgymnastikk og sykegymnastikk var «to grener som utfylte hverandre» på GCI. Da trakk legen i SF - Giertsen - seg. Det skulle vise seg at han hadde alternative planer.
For samtidig som komiteen fortsatte sitt arbeid, fikk Giertsen ved en kuppartet manøver i gang en privat utdanning i sykegymnastikk: «Christiania Orthopædiske Institut» (COI) så dagens lys. Året var 1897.2 Her var skoletiden ett år, en betraktelig reduksjon sammenlignet med GCIs utdanningsløp der opplegget for kvinner var toårig og for menn treårig, siden menn i tillegg fikk opplæring i militærgymnastikk (4).
Innstillingen fra komiteen ble sendt på høring til Det medisinske fakultet som uttalte seg kritisk til forslaget om å knytte utdanningen til Centralskolen og til å gi friskgymnastikk stor plass. Det endte med at saken ble henlagt, og COI fortsatte sin virksomhet (2,3).
Med denne starten på norsk fysioterapi blir det åpenbart at fysioterapi som fag og virksomhet ble formet i nær tilknytning til medisin og legestand. Tydelig blir det også at
2 Giertsen samarbeidet med en annen lege, Reinhardt Natvig i planlegging og etter hvert i drift av skolen. I tillegg kom en tredje lege, Victor Bülow-Hansen, inn som medeier.legene helt fra begynnelsen av var skeptiske til å blande friskgymnastikk inn i sykegymnastikken.

Diverse forsøk - noen forbedringer
I mange år var elever og sykegymnastikklærere pådrivere i diverse forsøk på å få statlig overtakelse og utvidelse av pensum og skoletid (2