Då parlamentarismen hadde vorte innført i 1884, og då unionen med Sverige vart oppløyst i 1905, byrja dei interne motsetnadane i Venstrerørsla å visa seg. Det kom i dagen at det var motsettandar, ikkje berre mellom bondevenrørsla og andre delar av Venstre, men også internt mellom bøndene. Det var ikkje lenger slik at bøndene stod samla mot ein embetsstand, slik det ofte hadde vore på 1800-talet. Bøndene viste seg no klart som delar av forskjellige samfunnsklassar; Noreg hadde gått frå å vera eit standssamfunn til å bli eit klassesamfunn.
I 1896 hadde Norges Landsmandforbund vorte skipa ved det ein kan kalla eit stormannsmøte i Kristiania. Her var det samfunnstoppar og storbønder det var tale om, men målet var å samla heile landbruket i ein interesseorganisasjon. Forbundet vart skipa i naud, kan ein seie; det var dårlege økonomiske tider. I bladet til Landsmandforbndet var å lesa i år 1900: «tilstanden var jo slig, at det saa ud som den direkte ruin for det almindelige jordbrug».
Det gjekk jamt dårleg for økonomien til mange bønder fram mot 1930. Mange kjenner truleg framleis til historiene om tvangssal av gardar og kausjonar på bygdene frå denne tida. Det var harde tider, og det stod mange kampar.
Landmandsforbundet skifta namn til Norges Bondelag i 1922, medan dei to år før hadde skipa eit eige politisk parti: Bondepartiet. Me


































































































