En varsler
Pedersen har to ekstra puter under baken og en under den ødelagte høyrearmen. De hofteopererte beina må hvile høyt på grunn av hjerteproblemene.
Nå og da triller en tåre nedover kinnet mens hun forteller detaljert og med forsiktig stemme. Men hun gråter ikke bare for seg selv. Faren fikk rett. Hun tenker på de mange syke eldre som ikke får den omsorgen de har krav på. De som ikke lenger har vett til å trykke på alarmknappen når de trenger hjelp. De har en helt annen hverdag i dag enn da hun styrte Gullhella sykehjem og et aldershjem i Asker på 60- og 70-tallet.
- Jeg vil varsle om kritikkverdige forhold i eldreomsorgen på vegne av alle dem som ikke er i stand til å si ifra selv. Det ligger så tungt på meg. Det har vært en bønn for meg at jeg ikke må dø før jeg har fått sagt i fra, sier hun.
Satt i egen avføring
Leserinnleggene hennes har allerede vært på trykk i lokalavisa Kragerø Blad Vestmar og i Aftenposten. De handler om alvorlig feilmedisinering og at hun ikke blir trodd når hun sier i fra om at doseringen er feil, fordi kommunehelsetjenesten ikke har fått oppdatert medisinlistene sine etter hva spesialisten hennes har bestemt. Hun har måttet være veldig sta for at sykepleierne til slutt har sjekket med hennes spesialist som har gitt Pedersen rett.
De handler om at hun en gang ble glemt på sykehjemmet etter middag, og ikke ble hørt da hun trakk i alarmen for å gå på do. Etter en times tid måtte hun ringe en slektning som fikk varslet sykehjemmet, dels fordi teknikken hadde sviktet, dels fordi ingen så etter henne. Da hun endelig fikk hjelp, satt hun i sin egen avføring.
- Hjelpepleieren som kom, beklaget sterkt og ga
