Fagpressenytt

Boka konkretiserte en banebrytende idé: hvordan utstillingsdesignet kan og bør leses som et eget estetisk medium og kulturell praksis, i stedet for som nøytral ramme for kunstverk ler museumsobjekter.
Det å lese en egen mening inn i utstillingsdesignet, la også til en ekstra dimensjon til opplevelsen av utstillingen. Selv om dette i seg selv ikke var en ny idé, i og med at konseptkunstnere og dadaister hadde jobbet aktivt med utstillingsdesign og arkitektur som meningsbærende form i flere tiår allerede, var det nytt i kunsthistorien å tenke en så strukturert måte å se kunst på, som fant mening i hvordan kunsten ble fremstilt gjennom grafisk design og utstillingsarkitektur.
Denne ideen om betrakterblikket, at den som ser kan lese både intendert og uintendert mening i elementer utenfor det enkelte objektet som stilles ut, har stått sterkt i utstillingshistorien siden. Banebrytende utstillinger, som f.eks «Viewing Matters» av Hans Haacke ved Boijmans Van Beuningen fra 1996 eller «The Potosí Principle, How Can We Sing the Song of the Lord in an Alien Land?» fra Kultur der Welt i 2010-11 er to gode eksempler.

Utstillinger for de lik deg selv. Det er en forutsetning som ligger til grunn for dette betrakterparadigmet, som kanskje ikke gjelder lenger: at alle betraktere har s