Handikapnytt
29.04.2021
Gagan Chhabra er den blinde bedriftsrådgiveren fra India som ble forsker på funksjonshemmedepolitikk og arbeidsinkludering ved OsloMet. Han vil ha en offentlig samtale om «ableism» - funksjonssjåvinisme, som han mener er nøkkelen til et likestilt samfunn i praksis.
Da Gagan Chhabra (34) kom fra India til Norge for å bidra i et prosjektarbeid på Oslo-Met, forelsket seg han seg i landet. Han var imponert over velferdsstaten. Over det mektige og robuste Nav med alle sine forgreininger. Over velferdssystemets sikkerhetsnett. Så lettet forelskelsens tåkeslør, og nyansene trådte fram. Gagan, som selv er blind, forsto at velferdssystemet er flott, men ikke nok.
Han hadde tenkt at det han kunne gjøre, kunne alle gjøre. Så opplevde han at venner i rullestol ikke kunne være med på puben, for hvordan skulle de komme seg til toalettet i kjelleren? Han stusset over manglende tilgjengelighet generelt. Han undret seg over hvorfor det stilles så få krav til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som utgjør 17 prosent av befolkningen.
Han konstaterte fakta: At 64 prosent av ungdommer med nedsatt funksjonsevne ikke fullfører videregående skole. At sysselsettingsgraden til personer med funksjonsnedsettelse har vært på mellom 42 og 45 prosent de siste tjue årene. Og dette i Norge, som de siste 15 årene (nyeste statistikk er fra 2019) er rangert som nummer 1 på FNs indeks for menneskelig utvikling.
Funksjonssjåvinisme
Åtte år med hverdagsliv, jobb og etter hvert doktorgradsarbeid i Norge har gitt Gagan et klart blikk på det norske samfunnet. Nå sitter han i et møterom i sjette etasje på OsloMet og snakker seg varm om det engelske uttrykket «ableism» - abelisme eller funksjonssjåvinisme på norsk - som kort forklart er «en fordomsfull eller diskriminerende behandling av en person grunnet personens synlige eller usynlige funksjonsnedsettelse» - og hvorfor han vil gjøre nordmenn kjent med dette uttrykket. Som begrep er «ableism» favorisering av «ability» - altså favorisering av «evne/å være i stand til».
- Vi er alle abelister. Det er en holdning vi har i oss, forklarer Gagan.
Men de færreste er klar over det. Forskeren mener at en bevissthet vil endre holdningene overfor funksjonshemmede. Han har tro på dialog, og i fjor startet han samtalen om begrepet her til lands gjennom en rekke kronikker i riksmedia.
«Ser du Norge gjennom mine blinde øyne, ser kanskje du også de invalidiserende barrierene og funkofobiske antakelsene som fører til diskriminering og lave forventninger av funksjonshemmede», skrev han blant annet.
Moren som ledet an
Mer om abelisme eller funksjonssjåvinisme senere. Først litt mer om Gagan. Hvordan havner en ung, synshemmet mann med bachelor i handel med avansert regnskap og master i business og administrasjon som forsker på politikk om funksjonshemmede og arbeidsinkludering ved OsloMet?
Gagan var en utadvendt, nysgjerrig og leselysten gutt som vokste opp i en moderne familie med mor, far, lillesøster og bestemor i byen Ahmadabad i Gujarat i India, delstaten som fostret Mahatma Gandhi. Både moren og faren hadde høyere utdanning.
Ni år gammel fikk Gagan diagnosen retinitis pigmentosa, en netthinne-sykdom som gir sterkt nedsatt syn eller blindhet.
- Det var et sjokk for hele familien. Men mamma var sterk og framtidsrettet. Hun gjorde det klart at jeg skulle bruke evnene mine og bli det jeg ville.
«Du skal ikke gå på spesialskole. Jeg skal sørge for at du skal lese og studere, jeg skal snakke med rektor og finne løsningene du trenger for å forbli på den samme skolen», sa moren. Og sånn ble det.
- Jeg ville ikke vært her, jeg ville ikke vært noen steder, hadde det ikke vært for henne. Hun var en kvinne som så framover, full av energi og optimisme. Hun gjorde det lett for meg, forteller Gagan.
Matematikk og forventninger
Han var god i matte, men merket folks lave forventninger. Matte er ikke veldig taktilt. Hva skulle han med det, han som nesten ikke kunne se?
- Igjen var jeg heldig, som bodde en mil fra en frivillig organisasjon for blinde, noe a la Blindeforbundet i Norge. De ga gode råd og hjelpemidler.
Gagan fikk 94 prosent score på matteeksamen, det høyeste noen gang for en blind
Gå til medietHan hadde tenkt at det han kunne gjøre, kunne alle gjøre. Så opplevde han at venner i rullestol ikke kunne være med på puben, for hvordan skulle de komme seg til toalettet i kjelleren? Han stusset over manglende tilgjengelighet generelt. Han undret seg over hvorfor det stilles så få krav til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som utgjør 17 prosent av befolkningen.
Han konstaterte fakta: At 64 prosent av ungdommer med nedsatt funksjonsevne ikke fullfører videregående skole. At sysselsettingsgraden til personer med funksjonsnedsettelse har vært på mellom 42 og 45 prosent de siste tjue årene. Og dette i Norge, som de siste 15 årene (nyeste statistikk er fra 2019) er rangert som nummer 1 på FNs indeks for menneskelig utvikling.
Funksjonssjåvinisme
Åtte år med hverdagsliv, jobb og etter hvert doktorgradsarbeid i Norge har gitt Gagan et klart blikk på det norske samfunnet. Nå sitter han i et møterom i sjette etasje på OsloMet og snakker seg varm om det engelske uttrykket «ableism» - abelisme eller funksjonssjåvinisme på norsk - som kort forklart er «en fordomsfull eller diskriminerende behandling av en person grunnet personens synlige eller usynlige funksjonsnedsettelse» - og hvorfor han vil gjøre nordmenn kjent med dette uttrykket. Som begrep er «ableism» favorisering av «ability» - altså favorisering av «evne/å være i stand til».
- Vi er alle abelister. Det er en holdning vi har i oss, forklarer Gagan.
Men de færreste er klar over det. Forskeren mener at en bevissthet vil endre holdningene overfor funksjonshemmede. Han har tro på dialog, og i fjor startet han samtalen om begrepet her til lands gjennom en rekke kronikker i riksmedia.
«Ser du Norge gjennom mine blinde øyne, ser kanskje du også de invalidiserende barrierene og funkofobiske antakelsene som fører til diskriminering og lave forventninger av funksjonshemmede», skrev han blant annet.
Moren som ledet an
Mer om abelisme eller funksjonssjåvinisme senere. Først litt mer om Gagan. Hvordan havner en ung, synshemmet mann med bachelor i handel med avansert regnskap og master i business og administrasjon som forsker på politikk om funksjonshemmede og arbeidsinkludering ved OsloMet?
Gagan var en utadvendt, nysgjerrig og leselysten gutt som vokste opp i en moderne familie med mor, far, lillesøster og bestemor i byen Ahmadabad i Gujarat i India, delstaten som fostret Mahatma Gandhi. Både moren og faren hadde høyere utdanning.
Ni år gammel fikk Gagan diagnosen retinitis pigmentosa, en netthinne-sykdom som gir sterkt nedsatt syn eller blindhet.
- Det var et sjokk for hele familien. Men mamma var sterk og framtidsrettet. Hun gjorde det klart at jeg skulle bruke evnene mine og bli det jeg ville.
«Du skal ikke gå på spesialskole. Jeg skal sørge for at du skal lese og studere, jeg skal snakke med rektor og finne løsningene du trenger for å forbli på den samme skolen», sa moren. Og sånn ble det.
- Jeg ville ikke vært her, jeg ville ikke vært noen steder, hadde det ikke vært for henne. Hun var en kvinne som så framover, full av energi og optimisme. Hun gjorde det lett for meg, forteller Gagan.
Matematikk og forventninger
Han var god i matte, men merket folks lave forventninger. Matte er ikke veldig taktilt. Hva skulle han med det, han som nesten ikke kunne se?
- Igjen var jeg heldig, som bodde en mil fra en frivillig organisasjon for blinde, noe a la Blindeforbundet i Norge. De ga gode råd og hjelpemidler.
Gagan fikk 94 prosent score på matteeksamen, det høyeste noen gang for en blind


































































































