1. Terminologi. Å bli beskyldt for fusk er sterkt stigmatiserende. Det tilsier varsomhet i bruken av uttrykket. Å betegne noe som fusk i skriftlige arbeider må avgrenses til det som etter vanlig rettsoppfatning oppfattes som fusk i slike sammenhenger, nemlig å «å presentere andres arbeid som sitt eget», for å låne en formulering fra UiTs regler. Det skjer når man ikke oppgir kilde. Alle vet og forstår at dette er galt.
Andre beslektede forseelser bør få en mindre stigmatiserende betegnelse, f eks henvisningsfeil. Denne termen kan dekke det som er omtalt slik i UiTs regler: «å sitere kilder eller på annen måte benytte kilder i skriftlige arbeider uten tilstrekkelige kildehenvisninger». Her er det lett å gjøre feil, særlig for lavere grads studenter, som sjelden har fått grundig undervisning i dette. Det er viktig at studenter som begår slike feil, der det også kan være omstridt hva som er 'tilstrekkelig', ikke stigmatiseres ved at feilene betegnes som fusk.
Hva angår det som til nå har vært kalt selvplagiering, bør man benytte termen gjenbruk. Utstrakt gjenbruk vil være fusk. Igjen fra UiT: det er fusk «å levere en eksamensbesvarelse som tidligere er levert som eksamensbesvarelse». Man må definere en grense for hvor mye av egne arbeider som man kan benytte uten absolutt krav om å oppgi dem som kilde
