Fjell og Vidde
28.07.2017
Vi byttet fjellstøvlene med felger og feit gummi, forlot asfalten og grusveiene og trillet ut i skogen, opp på fjellet og inn i villmarka.
Søker du temaet «bikepacking», et engelsk uttrykk som betyr tursykling med lett oppakning, er det enkelte navn som popper opp oftere enn andre. Joe Cruz er ett av dem - professor i filosofi og tursyklist extraordinaire med bortimot alle kontinenter på merittlista. En dag poppet navnet hans opp i innboksen min også:
- We're kicking around the idea of a fatbike adventure in Norway some time.
Med «we» mente han ham selv og kirurgen Runar Båtevik, norsk syklist fra Valdres som Cruz hadde syklet med i Bolivia noen år tidligere. Jeg er ikke sein å be.
- Jeg har en håndfull turer jeg har planlagt til sommeren. Hva om vi slår dem sammen til en tre uker lang tur? Fra Storlien i Sverige til Operaen?
- Sounds great!
KALD VELKOMST
Noen måneder senere tråkker vi innover Jämtlandsfjellene fra nord, som en rullende studie i japansk minimalisme på to hjul. Syklene er pakket med mat for en håndfull dager, og bare det aller mest nødvendige av tøy og utstyr. Det er fort gjort å bli lommefilosofisk med Cruz som selskap, men turen er virkelig på mange måter en destillert utgave av det jeg jakter etter i livet: Å bare reise med akkurat det vi trenger, verken mer eller mindre, gjennom dager med sin egen, iboende logikk og mening.
Filosofen selv ser ut som om han skal på dagstur og ikke ut på tre ukers stisykkeltur. Slik øker vi oddsene betraktelig for at vi kan sykle store deler av stinettet mellom oss og operahuset i Oslo, 800 kilometer lenger sør.
Jämtlandsfjellene er gjerrige på temperaturen og gir blanke i at det er sommer: Welcome to Scandinavia. Det er likevel fort glemt når vi etter en real omgang dytting av syklene over Blåhammarfjället kan styre hjulene inn på myke stier av morenegrus og vennlige småstein.
Utpå andredagen siger Sylanmassivet fram fra tåka, som om noen har dumpet de bratte bergene rett ned på de runde, godmodige Jämtlandsfjellene. Vi stikker innom Sylarnas Fjällstation, klemt oppunder de ruvende fjellene, får oss li
Gå til mediet- We're kicking around the idea of a fatbike adventure in Norway some time.
Med «we» mente han ham selv og kirurgen Runar Båtevik, norsk syklist fra Valdres som Cruz hadde syklet med i Bolivia noen år tidligere. Jeg er ikke sein å be.
- Jeg har en håndfull turer jeg har planlagt til sommeren. Hva om vi slår dem sammen til en tre uker lang tur? Fra Storlien i Sverige til Operaen?
- Sounds great!
KALD VELKOMST
Noen måneder senere tråkker vi innover Jämtlandsfjellene fra nord, som en rullende studie i japansk minimalisme på to hjul. Syklene er pakket med mat for en håndfull dager, og bare det aller mest nødvendige av tøy og utstyr. Det er fort gjort å bli lommefilosofisk med Cruz som selskap, men turen er virkelig på mange måter en destillert utgave av det jeg jakter etter i livet: Å bare reise med akkurat det vi trenger, verken mer eller mindre, gjennom dager med sin egen, iboende logikk og mening.
Filosofen selv ser ut som om han skal på dagstur og ikke ut på tre ukers stisykkeltur. Slik øker vi oddsene betraktelig for at vi kan sykle store deler av stinettet mellom oss og operahuset i Oslo, 800 kilometer lenger sør.
Jämtlandsfjellene er gjerrige på temperaturen og gir blanke i at det er sommer: Welcome to Scandinavia. Det er likevel fort glemt når vi etter en real omgang dytting av syklene over Blåhammarfjället kan styre hjulene inn på myke stier av morenegrus og vennlige småstein.
Utpå andredagen siger Sylanmassivet fram fra tåka, som om noen har dumpet de bratte bergene rett ned på de runde, godmodige Jämtlandsfjellene. Vi stikker innom Sylarnas Fjällstation, klemt oppunder de ruvende fjellene, får oss li
