Optikeren
18.04.2018
I Norge har utviklingen fra optikk til optometri gått raskere enn i de fleste andre land i Europa, inkludert våre nordiske naboland. Hvorfor ble det slik? Etter siste verdenskrig var utgangspunktet omtrent likt i hele Europa - optikerne var håndverkere. Punktum.
Jeg fikk min første brille i 1963. Skolens helsesøster hadde oppdaget at jeg så dårlig på avstand og sendte meg til øyelegen. Etter synsundersøkelse dro jeg med brilleseddel til en urmakeroptiker som lagde min første brille. Dette var den vanlige måten å få briller på den gangen. Slik hadde det vært, og slik skulle det fortsette i mange år.
FÅ OPTIKERE GJORDE SYNSUNDERSØKELSER
Da Norges Optikerforbund (NOF) ble stiftet i 1945 var det neppe noe tema i det hele tatt at optikere en dag skulle få høyere utdanning. Optikerne var håndverkere og en butikk måtte ha optiker med 4,5 års læretid og svenneprøve i optikk for å bli medlem. Ingen optikere, bare forretninger, kunne bli medlemmer.
Den gangen fantes det også en del selvlærte «optikere» foruten urmakeroptikere som hadde svenneprøve i urmakerfaget. Alle, med eller uten utdanning i optikk, lagde briller etter brilleseddel fra øyelege, og enkelte tok en enkel synstest med prøvebrille. Noen videreutdanning fantes ikke i Norge, og kun en håndfull norske optikere hadde tatt utdanning i utlandet (de fleste i Tyskland) og lært blant annet refraksjon.
Optiker Stein Bruun, som har vært aktiv i organisasjonene siden 1960-tallet, forteller at tanken om at optikere skulle få høyere utdanning var noe som utviklet seg over tid.
- En liten gjeng optikere i Stavanger og omegn hadde stor betydning for denne utviklingen. De hadde fattet interesse for refraksjon og optometri o
Gå til medietFÅ OPTIKERE GJORDE SYNSUNDERSØKELSER
Da Norges Optikerforbund (NOF) ble stiftet i 1945 var det neppe noe tema i det hele tatt at optikere en dag skulle få høyere utdanning. Optikerne var håndverkere og en butikk måtte ha optiker med 4,5 års læretid og svenneprøve i optikk for å bli medlem. Ingen optikere, bare forretninger, kunne bli medlemmer.
Den gangen fantes det også en del selvlærte «optikere» foruten urmakeroptikere som hadde svenneprøve i urmakerfaget. Alle, med eller uten utdanning i optikk, lagde briller etter brilleseddel fra øyelege, og enkelte tok en enkel synstest med prøvebrille. Noen videreutdanning fantes ikke i Norge, og kun en håndfull norske optikere hadde tatt utdanning i utlandet (de fleste i Tyskland) og lært blant annet refraksjon.
Optiker Stein Bruun, som har vært aktiv i organisasjonene siden 1960-tallet, forteller at tanken om at optikere skulle få høyere utdanning var noe som utviklet seg over tid.
- En liten gjeng optikere i Stavanger og omegn hadde stor betydning for denne utviklingen. De hadde fattet interesse for refraksjon og optometri o
