Nettverk
17.04.2024
Da de store vannkraftprosjektene ble realisert på 50- og 60-tallet dreide mye seg om politisk handlekraft, men også om død og nedverdigelse.
- Jeg satt og holdt den døende helt til førstehjelpen kom. Fanget mitt var fullt av blod. Det var tøft.
Egil Inge Solhaug begynte å jobbe som hjelpemontør i 1957, da var han 18 år. Ikke mange årene etter opplevde han sin første av to dødsulykker. Den neste, da han nettopp hadde startet som oppsynsmann, var om mulig enda tøffere, på den måten at det var en nær venn som døde.
- Den opplevelsen har sittet i meg i mange år etterpå.
De menneskelige oppofrelsene var mange da de store vannkraftutbyggingene etter krigen startet opp, og kraftverkene hadde ikke blitt bygget uten alle dem som var villige til å utsette seg for tøffe arbeidsforhold og elendige arbeidskontrakter.
De viktige konsesjonslovene
Men utbyggingene hadde heller ikke blitt noe av uten den politiske kraften som ble utvist, og som kan spores helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet.
Da hadde Staten begynt å sikre seg vannfallsrettigheter. Ifølge 3-bindsverket «Statens kraft» hadde en komite i Polyteknisk Forening fått i oppdrag på slutten av 1800-tallet å utrede et statlig oppkjøp av vannfall til industrien. Og selv om de mente at kraften kunne bidra til «et stort og kraftig økonomisk opsving for vort folk», var de likevel negative til statlige oppkjøp. Begrunnelsen syntes å være at en elektrisitetsutbygging kun ville være til ensidig nytte for byene, og det mente komiteen at staten ikke skulle være med å finansiere. Derimot mente de at kommunene og private bedrifter skulle sørge for finansieringen og utbyggingen. Og de grep oppfordringen på en slik måte at Norge på slutten av 1800-tallet var et av de fremste elektrisitetslandene i Europa.
Men politiske krefter ønsket en enda sterkere, statlig involvering i vannfallsrettighetene, og i tidsperioden 1906 til 1917 ble det besluttet flere konsesjonslover, først og fremst drevet frem av Venstre og partiets statsminister Gunnar Knudsen. Disse lovene ga etter hvert staten og det offentlig
Les opprinnelig artikkelEgil Inge Solhaug begynte å jobbe som hjelpemontør i 1957, da var han 18 år. Ikke mange årene etter opplevde han sin første av to dødsulykker. Den neste, da han nettopp hadde startet som oppsynsmann, var om mulig enda tøffere, på den måten at det var en nær venn som døde.
- Den opplevelsen har sittet i meg i mange år etterpå.
De menneskelige oppofrelsene var mange da de store vannkraftutbyggingene etter krigen startet opp, og kraftverkene hadde ikke blitt bygget uten alle dem som var villige til å utsette seg for tøffe arbeidsforhold og elendige arbeidskontrakter.
De viktige konsesjonslovene
Men utbyggingene hadde heller ikke blitt noe av uten den politiske kraften som ble utvist, og som kan spores helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet.
Da hadde Staten begynt å sikre seg vannfallsrettigheter. Ifølge 3-bindsverket «Statens kraft» hadde en komite i Polyteknisk Forening fått i oppdrag på slutten av 1800-tallet å utrede et statlig oppkjøp av vannfall til industrien. Og selv om de mente at kraften kunne bidra til «et stort og kraftig økonomisk opsving for vort folk», var de likevel negative til statlige oppkjøp. Begrunnelsen syntes å være at en elektrisitetsutbygging kun ville være til ensidig nytte for byene, og det mente komiteen at staten ikke skulle være med å finansiere. Derimot mente de at kommunene og private bedrifter skulle sørge for finansieringen og utbyggingen. Og de grep oppfordringen på en slik måte at Norge på slutten av 1800-tallet var et av de fremste elektrisitetslandene i Europa.
Men politiske krefter ønsket en enda sterkere, statlig involvering i vannfallsrettighetene, og i tidsperioden 1906 til 1917 ble det besluttet flere konsesjonslover, først og fremst drevet frem av Venstre og partiets statsminister Gunnar Knudsen. Disse lovene ga etter hvert staten og det offentlig
