Arkitektur N
05.05.2022
I 2017 startet Riksantikvaren opp et arbeid med å kartlegge og vurdere kvenske/norsk-finske kulturminner for fredning.
Målet er å bedre fredningslistens representativitet ved at fredningene i større grad skal gjenspeile Norges historie og dagens samfunn. Det er tidligere fredet enkelte kvenske kulturminner, alle i Nord-Troms og Finnmark.
Fredningen av Fjeldstad utvider bildet av kvensk historie på 1800-tallet ved at man også får frem området sør i Troms som viktig for kvensk kultur og byggeskikk. Arbeidet med fredningen gjøres i samarbeid mellom Troms og Finnmark fylkeskommune, grunneier og Riksantikvaren.
Om den kvenske innflyttingen til Troms. På 1800-tallet var det stor kvensk innflytting fra Tornedalen og Finland til Troms og Finnmark. Folket tok med seg sin kultur og sin byggeskikk. I Nord-Troms og Finnmark kjenner man bedre til den kvenske kulturen enn i Midt- og Sør-Troms. Mens det lengst nord ble etablert større, kvenske bosettinger med tydelige kvenske innslag, ser det ut til at innflytterne til kommunene i Sør-Troms raskere ble assimilert inn i det norske samfunnet. Det kan derfor være vanskelig å finne sikre eller typiske spor etter kvensk kultur og byggeskikk i disse områdene. For å få et bedre grunnlag har Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) utarbeidet en metodikk for å finne kvenske bosettinger/gårder. Dette ved bruk av arkivmateriale som kirkebøker og folketellinger, samt Friis etnografiske kart mm.
Fjeldstad gård. En familie fra Soppero i Jukkasjärvi sogn i Tornedalen kom til Salangen i 1838 og bosatte seg på eiendommen Rundfjell, som senere fikk gårdsnavnet Fjeldstad. Bakgrunnen for flyttingen var at familiefaren Hans Hansson Soppero og hans søster Grete Hansdotter lette etter søsteren Sara. Ifølge bygdebok for Salangen var hun røvet av samene. Vi antar det som mer sannsynlig at deres mor sendte Sara med samene på den årlige flyttinga mellom Soppero og Salangen for å unngå hungersnøden i Tornedalen.
Hans og Grete fant søsteren Sara. Hun var da gift og bosatt på Solbakken, ikke langt fra Fjeldstad. Hans reiste tilbake til Soppero og hentet sin kone og sine seks barn og bosatte seg i Salangen. Det var Nils (f. 1825), eldstesønnen til Hans, som fikk rydningsseddel for eiendommen overført til seg i ca. 1840 i forbindelse med sin konfirmasjon, og han gav gården navnet Fjeldstad. Rundt 1917 kjøpte barnebarnet til Nils, Einar Fjeldstad, det nedlagte bergverksindustriområdet Salangsverket.
Dagens eier er oldebarn til gårdens første eier, og gården består nå av bolighus, smie og et gårdskraftverk som var i bruk fra 1930 til 1963. Det står også en nyere hytte og en nyere verkstedbygning på eiendommen. Fjeldstad har tidligere hatt fjøs og flere buer. På gården er det gjenbrukt mange bygnings- og anleggsdeler fra det gamle bergverket Salangsverket, noe som gir en særegen arkitektur på enkeltbygninger og på bygningsdetaljer. Bygninger og anlegg på gården vitner om både god håndverkskunnskap og kreativitet.
Fredning av anlegget. Bolighuset på Fjeldstad er atypisk for boliger i området. Det er en tømret midtgangsbygning på halvannen etasje med jordkjeller. Grunnmuren er tørrmurt. Hovedinngangen er plassert midt på huset med kjøkken i forlengelse av gangen. Ved siden av kjøkkenet er det et spiskammers. På hver side av gangen er det stuer. Stuen mot vest har et kammers i bakkant. Fra gangen er det trapp opp til andre etasje hvor det er to store soverom, samt soverom i to mindre ark-rom.
Det er usikkert om huset slik det står i dag har opprinnelig størrelse. Det kan se ut til at den eldste delen av huset er fra første halvdel av 1800-tallet, med en utvidelse som antakelig ble gjort rundt 1880. Huset er i hovedsak uforandret fra slutten av 1800-tallet.
Bygningen har både sinklaft og kamlaft. Begge disse lafteknutene er blitt kalt for kvenlaft. Det er ark med saltak midt på begge langsider av huset. Huset har ytre kledning med stående profilert panel på sør-, øst, og vestveggen. Mot nord er ikke tømmerveggen kledd. Det er et bislag i bindingsverk på husets nordside. All ytre kledning har vært malt i gul oker. Huset har to piper av teglstein. Den ene pipen er en «hengende pipe». Piperøret i jern er koplet på en teglsteinspipe som starter midt oppe på veggen i andre etasje og går gjennom taket. Huset har empirevinduer. På noen av vinduene er det bevart vakker, ytre omramming.
Taket har opprinnelig vært tekket med never og torv. På grunn av vannlekkasjer ble dette erstattet med bølgeblikk for noen år siden. Trappen ute er bygget av betongblokker stablet inn i en stålramme. Betongblokkene er gjenbrukte ballaststeiner fra taubanen på Salangsverket.
Smie og kraftverk. Smia er den andre smia på gården og oppført i 1937, etter at den første var ødelagt av brann. Enok Fjeldstad var sønn av gårdens første kvenske eier og bestefar til dagens eier. Han arbeidet, sammen med flere av sine brødre, som smed på Salangsverket. Da verket ble nedlagt startet han egen smie på gården og smidde produkter både til eget bruk og for salg.
Dagens smie har en karakteristisk bygningskropp med laftede vegger og buet tak. Bakgrunnen for denne uvante takkonstr
Gå til medietFredningen av Fjeldstad utvider bildet av kvensk historie på 1800-tallet ved at man også får frem området sør i Troms som viktig for kvensk kultur og byggeskikk. Arbeidet med fredningen gjøres i samarbeid mellom Troms og Finnmark fylkeskommune, grunneier og Riksantikvaren.
Om den kvenske innflyttingen til Troms. På 1800-tallet var det stor kvensk innflytting fra Tornedalen og Finland til Troms og Finnmark. Folket tok med seg sin kultur og sin byggeskikk. I Nord-Troms og Finnmark kjenner man bedre til den kvenske kulturen enn i Midt- og Sør-Troms. Mens det lengst nord ble etablert større, kvenske bosettinger med tydelige kvenske innslag, ser det ut til at innflytterne til kommunene i Sør-Troms raskere ble assimilert inn i det norske samfunnet. Det kan derfor være vanskelig å finne sikre eller typiske spor etter kvensk kultur og byggeskikk i disse områdene. For å få et bedre grunnlag har Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) utarbeidet en metodikk for å finne kvenske bosettinger/gårder. Dette ved bruk av arkivmateriale som kirkebøker og folketellinger, samt Friis etnografiske kart mm.
Fjeldstad gård. En familie fra Soppero i Jukkasjärvi sogn i Tornedalen kom til Salangen i 1838 og bosatte seg på eiendommen Rundfjell, som senere fikk gårdsnavnet Fjeldstad. Bakgrunnen for flyttingen var at familiefaren Hans Hansson Soppero og hans søster Grete Hansdotter lette etter søsteren Sara. Ifølge bygdebok for Salangen var hun røvet av samene. Vi antar det som mer sannsynlig at deres mor sendte Sara med samene på den årlige flyttinga mellom Soppero og Salangen for å unngå hungersnøden i Tornedalen.
Hans og Grete fant søsteren Sara. Hun var da gift og bosatt på Solbakken, ikke langt fra Fjeldstad. Hans reiste tilbake til Soppero og hentet sin kone og sine seks barn og bosatte seg i Salangen. Det var Nils (f. 1825), eldstesønnen til Hans, som fikk rydningsseddel for eiendommen overført til seg i ca. 1840 i forbindelse med sin konfirmasjon, og han gav gården navnet Fjeldstad. Rundt 1917 kjøpte barnebarnet til Nils, Einar Fjeldstad, det nedlagte bergverksindustriområdet Salangsverket.
Dagens eier er oldebarn til gårdens første eier, og gården består nå av bolighus, smie og et gårdskraftverk som var i bruk fra 1930 til 1963. Det står også en nyere hytte og en nyere verkstedbygning på eiendommen. Fjeldstad har tidligere hatt fjøs og flere buer. På gården er det gjenbrukt mange bygnings- og anleggsdeler fra det gamle bergverket Salangsverket, noe som gir en særegen arkitektur på enkeltbygninger og på bygningsdetaljer. Bygninger og anlegg på gården vitner om både god håndverkskunnskap og kreativitet.
Fredning av anlegget. Bolighuset på Fjeldstad er atypisk for boliger i området. Det er en tømret midtgangsbygning på halvannen etasje med jordkjeller. Grunnmuren er tørrmurt. Hovedinngangen er plassert midt på huset med kjøkken i forlengelse av gangen. Ved siden av kjøkkenet er det et spiskammers. På hver side av gangen er det stuer. Stuen mot vest har et kammers i bakkant. Fra gangen er det trapp opp til andre etasje hvor det er to store soverom, samt soverom i to mindre ark-rom.
Det er usikkert om huset slik det står i dag har opprinnelig størrelse. Det kan se ut til at den eldste delen av huset er fra første halvdel av 1800-tallet, med en utvidelse som antakelig ble gjort rundt 1880. Huset er i hovedsak uforandret fra slutten av 1800-tallet.
Bygningen har både sinklaft og kamlaft. Begge disse lafteknutene er blitt kalt for kvenlaft. Det er ark med saltak midt på begge langsider av huset. Huset har ytre kledning med stående profilert panel på sør-, øst, og vestveggen. Mot nord er ikke tømmerveggen kledd. Det er et bislag i bindingsverk på husets nordside. All ytre kledning har vært malt i gul oker. Huset har to piper av teglstein. Den ene pipen er en «hengende pipe». Piperøret i jern er koplet på en teglsteinspipe som starter midt oppe på veggen i andre etasje og går gjennom taket. Huset har empirevinduer. På noen av vinduene er det bevart vakker, ytre omramming.
Taket har opprinnelig vært tekket med never og torv. På grunn av vannlekkasjer ble dette erstattet med bølgeblikk for noen år siden. Trappen ute er bygget av betongblokker stablet inn i en stålramme. Betongblokkene er gjenbrukte ballaststeiner fra taubanen på Salangsverket.
Smie og kraftverk. Smia er den andre smia på gården og oppført i 1937, etter at den første var ødelagt av brann. Enok Fjeldstad var sønn av gårdens første kvenske eier og bestefar til dagens eier. Han arbeidet, sammen med flere av sine brødre, som smed på Salangsverket. Da verket ble nedlagt startet han egen smie på gården og smidde produkter både til eget bruk og for salg.
Dagens smie har en karakteristisk bygningskropp med laftede vegger og buet tak. Bakgrunnen for denne uvante takkonstr
