HK-Nytt
31.08.2017
Lorelou Desjardins hadde tenkt å være i Norge i maks to år. Etter sju år har hun skrevet en bok om kunsten å bli norsk.
Hun drømte slett ikke om å flytte til Norge, Lorelou Desjardins. Den franske juristen med menneskerettigheter som spesialfelt var bare på jakt etter en jobb den gangen i 2009. Den fant hun i organisasjonen Regnskogfondet. Oslo og Norge var vel ikke så veldig annerledes enn København hvor hun bodde den gangen, tenkte hun. Da jobben var hennes og flyttingen gjennomført, innså hun det. Norge og nordmenn var noe for seg selv.
I mars kom boka hennes, «En frosk i fjorden - kunsten å bli norsk». Målet var å lage en guidebok for andre innvandrere i Norge, så ikke alle behøvde å forveksle snus med lakris, eller taushet med enighet.
Lettere å leve
Nå sitter Lorelou Desjardins på Frognerseteren restaurant, 435 meter over havet, nærmere bestemt Oslofjorden, sammen med HK-Nytt. En «norskere» restaurant finnes knapt i hovedstaden; satt sammen av laftet tømmer, dekorert med drager (hvor norsk er det egentlig? ), og med elgkarbonade på menyen. Uteserveringen er nesten full av turister og pensjonister, på dette som må kunne karakteriseres som en klassisk norsk sommerdag - det må da være nesten 20 grader i skyggen. Lorelou forsyner seg med kaffe, eplemost og en engelsk scones med krem fra kakebuffeten.
Hvorfor har hun blitt værende i Norge? - Jeg liker meg her. Jeg liker skogen, naturen, og jeg har det fint på jobben. Det er lettere å leve med dette arbeidslivet enn det franske, hvor det er lange dager, liten respekt for kvinner og lav lønn, sier hun.
Trussel mot familien
Lorelou har hatt mang en aha-opplevelse på jobben. Ta for eksempel mammaperm og pappaperm. I hjemlandet hennes er den på to og en halv måned for mødre og elleve dager for menn. Det er småtterier sammenlignet med norske arbeidstakeres vilkår.
- Snakker man om lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, får man raskt beskjed om at det finnes viktigere ting å snakke om. Mange ser på kvinner som jobber som en trussel mot familien. Jeg har mange venninner i Frankrike som begynte å jobbe deltid når de fikk barn, advokater og leger som har begynt som sekretærer, eller som har fulgt mannen dit han har fått jobb, sier hun.
Les opprinnelig artikkelI mars kom boka hennes, «En frosk i fjorden - kunsten å bli norsk». Målet var å lage en guidebok for andre innvandrere i Norge, så ikke alle behøvde å forveksle snus med lakris, eller taushet med enighet.
Lettere å leve
Nå sitter Lorelou Desjardins på Frognerseteren restaurant, 435 meter over havet, nærmere bestemt Oslofjorden, sammen med HK-Nytt. En «norskere» restaurant finnes knapt i hovedstaden; satt sammen av laftet tømmer, dekorert med drager (hvor norsk er det egentlig? ), og med elgkarbonade på menyen. Uteserveringen er nesten full av turister og pensjonister, på dette som må kunne karakteriseres som en klassisk norsk sommerdag - det må da være nesten 20 grader i skyggen. Lorelou forsyner seg med kaffe, eplemost og en engelsk scones med krem fra kakebuffeten.
Hvorfor har hun blitt værende i Norge? - Jeg liker meg her. Jeg liker skogen, naturen, og jeg har det fint på jobben. Det er lettere å leve med dette arbeidslivet enn det franske, hvor det er lange dager, liten respekt for kvinner og lav lønn, sier hun.
Trussel mot familien
Lorelou har hatt mang en aha-opplevelse på jobben. Ta for eksempel mammaperm og pappaperm. I hjemlandet hennes er den på to og en halv måned for mødre og elleve dager for menn. Det er småtterier sammenlignet med norske arbeidstakeres vilkår.
- Snakker man om lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, får man raskt beskjed om at det finnes viktigere ting å snakke om. Mange ser på kvinner som jobber som en trussel mot familien. Jeg har mange venninner i Frankrike som begynte å jobbe deltid når de fikk barn, advokater og leger som har begynt som sekretærer, eller som har fulgt mannen dit han har fått jobb, sier hun.
