Fagpressenytt

... Likevel kan debattens argumentasjonsrekke og fokusering på den integrerte kunsten, spesielt Fiskerne II, ha bidratt til å understøtte beslutningen om å bevare kunsten løsrevet fra Y-blokken. Debatten har også tilført blokken og dermed kunstverkene ny verdi, som burde påvirke hvordan Fiskerne II behandles og etterhvert plasseres i nytt regjeringskvartal. Like etter 22. juli 2011 var det materielle skadeomfanget i Regjeringskvartalet uklart, og det var knyttet stor usikkerhet til om Høyblokken kunne bevares. En rekke avisinnlegg høsten 2011 beskrev Høyblokkens arkitektur, der den integrerte kunsten med bidrag av spesielt Pablo Picasso ble trukket frem. Frem til det ble besluttet å bevare Høyblokken, ble Y-blokken kun nevnt i faktabokser eller som en tilføyning for å beskrive den helhetlige komposisjonen av Høyblokken, flankert av G-blokken og Y-blokken. Konseptvalgutredningen fra 2013 estimerte svært høye kostnader, og kostnadsmessig kom bevaring av Viksjøs to bygg dårligst ut.
Det kan virke som om estimatet utløste et følt valg mellom Høyblokken og Y-blokken, der blant annet Riksantikvaren fremmet bevaring av Høyblokken og den integrerte kunsten i Y-blokken.1 Da beslutningen om å rive ble tatt i 2014, endret debatten om regjeringskvartalet fokus. Høyblokken var sikret og debatten ble konsentrert om Y-blokken. Oppfattelsen av Y-blokken ser ut til å ha endret seg ganske markant i denne perioden. Da Mattias Ekman leverte sin doktoravhandling «Edifices. Architecture and the Spatial Frameworks of Memory» ved AHO i 2013, fant han at Y-blokken ble oppfattet på lik linje med R4 og S-blokken, som anonyme kontorbygg uten de monumentale verdiene som ble tillagt Høyblokken og G-blokken.2 Dette står i skarp kontrast til argumentasjonen som siden ble brukt, der Y-blokken ble fremhevet som et viktig monumentalbygg.

I 2013 åpnet utstillingen Picasso i Regjerings- kvartalet, som bidro til økt kunnskap om den integrerte kunsten, ikke minst Fiskerne II, fondmotivet mot Einar Gehardsens Plass som var det eneste offentlig tilgjengelige verket.3 Verdien av den integrerte kunsten ble dermed mer allment kjent, og ble et gjennomgående argument i debatten. Det litt spesielle er at kunstverkene ble benyttet som argument både i innlegg for bevaring av Y-blokken og for innlegg som ønsket den revet. For dem som fremmet bevaring bidro kunstverkene til Y-blokkens arkitektoniske verdi, for dem var kunsten en del av byggverket som understreket hvorfor hele bygget burde bevares. Men for andre, blant dem beslutningstakerne, har kunstverkene vært oppfattet som mer autonome verk som kunne løsrives fra opprinnelig kontekst. I slike innlegg ble kunsten benyttet som et formildende argument, der man man tross alt forstod verdien av kunsten, og dermed pragmatisk nok også ønsket å bevare den. Dette er jo også resultatet, men beslutningstakerne har ikke tatt inn over seg hvordan symbolverdien av Y-blokken og dermed også kunsten ble endret.

Det gikk nesten 10 år fra bomben smalt til Y-blokken ble revet. Gjennom disse årene har store deler av kvartalet stått som en mer eller mindre lukket ruin. Sikringsgjerder, plater foran vinduer og bygninger uten aktivitet har endret vår oppfattelse av stedet. Avis- og debattinnlegg har bidratt til økt kunnskap om regjering