Fagpressenytt

Martina Hansens Hospital ble bygget i 1936 som et tuberkulosesykehus. Midlene kom fra en stiftelse finansiert av Martina Hansens arv etter sin bror Herman Hansen, «Appelsin-Hermann». Stiftelsen eier og driver fortsatt sykehuset, men etter at behovet for rene tuberkulosesykehus forsvant, ble virksomheten endret og Marina Hansens Hospital har utviklet seg til å bli et av landets ledende spesialsykehus innenfor ortopedi. Martina Hansens Hospital er ett av 12 private/ ideelle sykehus som leverer spesialisthelsetjenester til det regionale helseforetaket Helse Sør-Øst.
I 1990 ble sykehuset rehabilitert, påbygd og utvidet. Arkitektene Eliassen og Lambertz-Nilssen stod bak utbyggingen. Med den vellykkede utvidelsen fra 1990 og et godt bevart bygningsmiljø fra 1936 fikk sykehuset i 2012 status som hensynssone bevaring kulturmiljø.
Etter nærmere 30 års drift av det «nye» sykehuset, startet arbeidet med å utvide bygget med en ny fløy på 5000 kvm. Økt virksomhet og behov for mer areal gjorde det ikke lenger mulig å fortsette driften innenfor eksisterende bygningsmasse. Arkitektoppdraget for utvidelsen ble tildelt RATIO Arkitekter, som har hatt ansvar for planlegging og detaljering frem til det ferdige bygget ble offisielt åpnet av helseminister Bent Høie i september 2020.
Det nye passer helheten. Ankomsten til Martina Hansens Hospital går via den gamle innkjøringsporten i muren som avgrenset det opprinnelige tuberkulosesykehuset fra omverdenen. Den bevarte muren og porten er med på å gi sykehuset en identitet ulik de fleste andre sykehus. Innenfor kommer man inn til sykehusets hovedinngang, plassert mot det som kan minne om et gårdstun omkranset av det opprinnelige bygget fra 1936 tegnet av Victor og Per Normann, utvidelsen tegnet av Eliassen og Lambertz-Nilssen og det nye tilbygget tegnet av Ratio Arkitekter.
Når jeg står på tunet foran hovedinngangen sammen med arkitektene, er noe av det første som slår meg at dette er ett bygg. Det er ikke åpenbart hva som er nytt og hva som er gammelt, og sykehuset fremstår så helhetlig at jeg umiddelbart kunne tenkt at tilbygget var en del av det opprinnelige bygget.
Det finnes (heldigvis) ingen fasit på hvordan et tilbygg skal forholde seg til historien og omgivelsene. Mange vil hevde at et tilbygg skal utformes som et «bygg fra sin tid», med et formspråk og en materialbruk som gir et tydelig skille mellom nytt og gammelt, mens andre vil vektlegge helheten og en søken etter et harmonisk grep uten store brudd eller kontraster. Denne diskusjonen kjenner vi godt fra det