Til å bla i de oransje permene med historiske utgivelser har vi blant annet hentet inn arkitekt og forfatter Ketil Moe. Han er i gang med bokprosjekt om Oslo arkitektforening (OAF), og i den anledning har han også bladd seg gjennom store deler av Arkitektnytts årganger.
- Debattene i bladet fikk faktisk større effekt og gjennomslag i samfunnet enn jeg hadde ventet. Jeg hadde ærlig talt forventet meg litt kjedeligere lesning, men en rekke debatter var grundige, polemiske og fikk betydning, sier Moe.
DEN RASKE STENSILEN
Første offisielle Arkitektnytt gikk i trykken høsten 1952. «ARKITEKT-NYTT i ny skikkelse», som det ble omtalt som, hadde blant annet som mål å få til debatt og at «arkitektenes fyllepenner og skrivemaskiner blir satt i sving, jo för jo heller».
Da hadde det allerede siden like etter krigen eksistert som et stensilert innstikk i Byggekunst. Første setning i Arkitektnytt 20. september 1945 pekte på hva dette bilaget kan bli: «Arkitekt-nytt er ikke et nytt tidsskrift, men det kan kanskje bli det. Det har nemlig vist seg at det er behov for bedre kontakt mellom arkitektene, en kontakt som Byggekunst ikke kan besørge i tilstrekkelig grad, og derfor er det grunn til å bøte på dette ved å gi ut et lite medlemsblad for NAL med orienterende meldinger om interne forbundssaker og om saker som NAL arbeider med.»
I 1947 må Byggekunst beklage at de ikke klarer å komme ut så ofte som de ønsker etter krigen, blant annet på grunn av trykkeriet, men viser til Arkitektnytt: «For innlegg i dagens faglige spørsmål, som bør ventes fra arkitektene i denne tid, må vi derfor henvise til Arkitekt-nytt som gis ut av Landsforbundet i stensilert form og derfor er et presist blad. Men BYGGEKUNST står også stadig åpen, hvis det ikke haster på dagen.»
Dermed var tonen allerede satt for at Arkitektnytt skulle ta seg av fortløpende debatt og nyheter, kontra Byggekunsts mer langsomme og dokumenterende stil.
- Fram til 1952 kunne du bla bakerst i Byggekunst og finne stensilen hvor det med liten skrift sto meldinger fra landsstyret og lokalforeningene om blant annet lovforslag, konkurranser, nye bøker i biblioteket og honorarnormer. Etter noen få år får det en fastere en form og følelsen av at dette bare er en stensil skrevet kvelden før forsvinner gradvis, fram til man i 1952 får egen redaktør, sier Moe.
ET STED FOR DEBATTENE
Den første store debatten Moe oppdager, er en diskusjon om en kirkekonkurranse i Kristiansund, vunnet av Odd Østbye i 1958.
- Dette er på den tiden Sverre Fehn og Geir Grung vinner på Maihaugen på Lillehammer. Da ble det en grundig diskusjon om kirkebygget i Arkitektnytt. Juryen i Kristiansund mente det var et stort samsvar mellom det sakrale og konstruksjonen, men mange var uenige i innleggene. Jeg leser dette først og fremst som en diskusjon hvor Norge er midt i skiftet mot en mer moderne arkitektur.
Utover 1970-tallet dreide debatten seg mye om for eller mot sanering av sentrumsnære bydeler i Oslo. Erik Rolfsen, byplansjef i Oslo (1947-73), holdt en rekke innlegg hos OAF, inspirert av totalsaneringen av Stockholm sentrum - Norske arkitekter var gira på å gj�
