Ja, da var den kulturelle fraksjonen av øvre middelklasse samlet nok en gang for å løse store verdensproblemer gjennom kjappe presentasjoner, lettbeinte diskusjoner og faglig networking... (her ramser Dahlgren opp en lang rekke seminarer, konferanser og åpne møter som arrangeres samme dag eller i ukene rundt programlanseringen for IFLA).
I lys av demokratiet som modell for å diskutere seg fram til bedre forståelse og mer treffsikre løsninger, er denne preikifiseringen av samfunnet vanskelig å kritisere. Vi burde ta oss tid til å snakke sammen om de store spørsmålene, og vi burde være glade for at dette har blitt til en slags folkesport å regne. Det bekymringsfulle er forholdet mellom preik og handling - altså hvor mye vi snakker, kontra hvor mye handling alt pratet fører til.
Det er spesielt to temaer som utmerker seg som ekstremt populære å gjøre arrangement ut av - det ene er byutvikling, det andre er bærekraft. Vi er ekstremt glade i å snakke om bærekraft.
Et enkelt googlesøk på «conference sustaina bility 2018» gir intet mindre enn 537 millioner treff, og selv om langt fra alle disse indikerer unike konferanser, ser vi tydelig konturene av en aktivitet vi har blitt glade i å engasjere oss i. Selv den norske varianten «konferanse bærekraft 2018» gir 286.000 treff.
Men når alle disse smarte folka føler så sterkt for å entre scenen for å snakke om bærekraft på måter de brenner for, og alle disse interesserte - og vel så smarte - tilskuerne benker seg for å ta til seg budskapet, hva er egentlig