Fagpressenytt

Kritisk tenkning er et kulturprodukt som setter oss i stand til å avdekke tankefeil som vi synes å være genetisk programmert til å begå. Hjernen vår ble jo utviklet da vi mennesker var jegere og samlere, noe vi har vært i 98 prosent av den tiden vi har eksistert. Først for 2500 år siden begynte noen av oss å tenke kritisk, og 2500 år er bare et øyeblikk i evolusjonens tidsskala.

I BEGYNNELSEN vAR TANKEFEILEN
Kritisk tenkning var altså ikke nødvendig for artens overlevelse i menneskets lange førhistorie. Da må tankefeil snarere ha vært til hjelp enn en ulempe, ellers hadde ikke evolusjonen programmert dem i vår umiddelbare måte å tenke på. Grunnen til det er at raske slutninger basert på tankefeil langt oftere gir et riktig svar enn et galt svar. Statistisk sett har tankefeil dermed vært gunstig for vår overlevelse, mens den skade tankefeil gjør, stort sett må ha vært til å leve med.
Steinaldermenneskene henga seg etter alle solemerker fritt til fantasifulle forklaringer på hvordan verden er skrudd sammen, uten å bry seg om at det er logisk ugyldig å slutte fra at noe kan forholde seg slik og slik til at det må forholde seg slik. De brød seg heller ikke om at det ikke trenger å være noe årsak og virkningforhold mellom hendelser som følger etter hverandre i tid. Og de søkte nok høyst selektivt etter fakta eller utsagn som underbygde den forklaringen de likte, mens de glatt ignorerte alt som motsa denne.
For det er jo det som er naturlig. Og som innlemmer den enkelte i et tett og handlekraftig fellesskap, med den følelse av tilhørighet og trygghet det medfører. Det er som regel langt viktigere enn å ha rett, logisk og vitenskapelig sett.
Også overtro er vi antakelig «genetisk programmert» til å henfalle til. Selv den mest opplyste kan gripe seg i å sverge til klær eller gjenstander eller små, dagligdagse ritualer som vi tror bringer lykke, mens vi for all del unngår det vi tror bringer ulykke. Dette er en slags magisk tenkning som øker mestringsfølelsen, og som dermed får oss til å våge mer enn det vi ellers ville ha gjort, samt til å ta våre forholdsregler for å unngå farlige og ubehagelige situasjoner. Selv om denne typen magisk tenkning blir dysfunksjonell når den tar overhånd, må også den statistisk sett ha vært fordelaktig for vår arts overlevelse.
Psykologiprofessoren Daniel Kahneman skjelner i boka Tenke, fort og langsomt (Pax forlag 2013) mellom det å tenke fort og det å tenke langsomt, der tankefeil og overtro er den raske og umiddelbare tenkningen som sparer oss for bryderiet med å tenke og resonnere utførlig, slik vi gjør når vi tenker langsomt og kritisk. For dette er noe unaturlig som vi finner strevsomt og besværlig. En annen psykologiprofessor som er velkjent for humanister, Steven Pinker, påpeker i tråd med dette at hjernen vår er innrettet på overlevelse, og ikke på å søke sannheten, slik vi forstår det i vår moderne, vestlige sivilisasjon.

DEN KRITISKE TENKNINGS FØDSEL
De første tilløpene til kritisk tenkning og vitenskap som vi kjenner til, fant sted på kysten av Lilleasia for drøyt 2500 år siden, i et område kalt Jonia som grekerne