Hvor sannsynlig er det at en allmektig Gud ikke klarte å finne en bedre måte å tilgi menneskeheten dets synd enn å sørge for å få seg selv torturert til døde? Hvorfor er Bibelen, som for kristne er Guds ord, mer opptatt av å fordømme avgudsdyrkelse enn slavehandel? Hvordan kan man hevde at islam har et akseptabelt kvinnesyn når det står i Koranen at vold kan brukes mot «ulydige kvinner»? Hvorfor skulle en hyperintelligent Gud, som har skapt universet og designet naturlovene, være opptatt av hvorvidt jøder benytter melk i et kjøttmåltid eller utfører arbeid på en bestemt dag i uka?
Dette er eksempler på spørsmål religionskritikere stiller.
Å stille slike spørsmål kan være ubehagelig. Vilkårene for religionskritikk er dårlige i mange deler av verden, inkludert Europa. I boka Breaking the Spell (2006) argumenterer filosofen Daniel Dennett (1942-) for at noe av grunnen til dette er at både troende og mange ateister er «trollbundet» av religion. De mener at trosinnholdet til de religiøse må behandles med en spesiell ærbødighet og forsiktighet som ikke gjelder i andre domener. Dennett kaller denne oppfatningen «troen på tro».
«Tro på tro» vanskeliggjør en kritisk og åpen samtale om religion. Den kan få religionskritikere til å fremstå som irriterende og ufølsomme mennesker som «bryter magien», selv hvis de kun stiller enkle, men poengterte spørsmål. Dennett bruker følgende metafor for hvordan dette kan oppleves: Et publikum sitter fordypet i vakker musikk, og så ringer plutselig en mobil-telefon.
I noen land blir «forstyrrende» religionskritiske stemmer brakt til taushet ved bruk av vold. I andre tilfeller blir resultatet tap av sosialt omdømme.
Men religionskritikere mener at noen må gjøre denne jobben fordi religion har skadelige konsekvenser for individ og samfunn og fordi religiøse ideer mangler rasjonell berettigelse.
HVA ER EGENTLIG RELIGIONSKRITIKK?
Vi kan generelt forstå religionskritikk som kritikk av religiøse ideer, tekster, doktriner, autoriteter, og praksiser med fokus på deres sannhetsverdi, rasjonelle berettigelse, eller moralske status.
Eksempler på dette er at man forsøker å vise at en religiøs doktrine er usann, at en religiøst begrunnet praksis er moralsk uakseptabel, en tekst upålitelig som historisk kilde, eller at en religiøs autoritet ikke er moralsk god. Slik kritikk finnes i sakprosa, prosa, foredrag, film, i form av satire og komedie eller i ulike former for kunst, inkludert karikaturer.
Vi finner eksempler på religionskritikk både i religionenes intellektuelle tradisjoner og utenfor dem. For eksempel har muslimske lærde i over 1000 år debattert hvorvidt Hadith, de tradisjonelle fortellingene om profeten Muhammed, er pålitelig som historisk kilde.
Vestlige akademikere, som historikeren Tom Holland, gjør i dag noe lignende bokform og på film, noe som har vist seg å provosere. Hollands film Islam. The Untold Story presenterer en sekulær versjon av islams tidlige historie. Den ble møtt med en rekke klager, og Holland ble truet. Den feministiske forfatteren Irshad Manji opplevde noe lignende som følge av sin argumentasjon for at islam må reformeres.
En kritisk samtale om islam er altså kontroversiell, selv i deler av verden hvor man har vært gjennom mer enn hundre og femti år med historisk-kritisk analyse av Bibelen og den historiske Jesus.
Men kritikk av kristendom har også, i alle fall inntil nylig, blitt møtt med kraftige reaksjoner. Det har vært og er fortsatt ubehagelig å kritisere religion.
Denne artikkelen handler om religionskritikkens idéhistorie. Vi starter med den vitenskapelige revolusjon, og ser deretter på opplysningstiden, den moderne tid og starten på det 21 århundre.
VITENSKAP OG NYTENKNING
En viktig kime til religionskritikk ble lagt på 1500-tallet da Nikolaus Kopernikus (1473-1543) lanserte en heliosentrisk modell av solsystemet som var i strid med datidens syn. Mens den forsiktige Kopernikus unngikk trøbbel fikk de mer høylytte Giordano Bruno (1548-1600) og Galileo Galilei (1564-1642) problemer med kirken som følge av sine synspunkter (Bruno ble henrettet og Galileo fikk husarrest).
Galilei gjorde astronomiske funn som støttet Kopernikus' modell, og hans villighet til åpent å diskutere nye måter å tolke religiøse ideer på skapte kontrovers. Men hverken Kopernikus, Bruno eller Galilei forkastet religion generelt. Mens Brunos ideer om universet ble oppfattet som kjetterske, hisset Galilei på seg paven med utgivelsen av en bok han mente fremstilte han i et dårlig lys.
Senere ser vi at Isaac Newton (1643-1727) forkastet (i alle fall privat) den kristne lære om treenigheten. Men han var også dypt opptatt av bibelsk profetisme og
