NTL-magasinet
28.04.2021
Erik risikerte privatøkonomien for å bli fosterfar og redde ungdom i faresonen. Halvveis i kontrakten sa barnevernet opp. Nå lever han av dagpenger.
Akvariefisker svømmer rundt inne i stua til Erik Schjøtt-Waaler (43) og samboer Marie Haug (41), fordelt på fire akvarier og en glassbolle på spisebordet. På baksida av huset utenfor Moss lyder munter kvitring fra svære utendørs fuglebur. Rundt i hagen står et gammelt morelltre Erik har arvet etter bestemor og plantet om. Det bærer fortsatt godt med frukt.
Det kan virke som det perfekte hjem for en ungdom med behov for trygge rammer. Likevel ble Erik brått sagt opp av statens Barne-, ungdoms- og familieetat (Bufetat). Som frilanser har han og de opptil 3000 andre beredskaps- og familiehjemmene få rettigheter.
Bedre å bo i familiehjem
Nesten ett av hundre barn bor i fosterhjem. De fleste er ordinære fosterhjem administrert av kommunene. For barn og unge med særskilt behov for oppfølging, tilbyr staten institusjonsplasser og familiehjem. Her skal den som inngår kontrakt vie ekstra mye tid til oppgaven. En kan ikke ha en jobb ved siden av.
Bufetat har i seinere år satset sterkt på å rekruttere slike hjem som et alternativ til institusjonsplasser. Det begrunnes med forskning som tyder på at det går bedre i voksenlivet med dem som har bodd i fosterhjem. Erik og Marie, begge med lang erfaring som foreldre på hver sin kant før de ble sammen, ville bidra.
Autoritet og omsorg
Hageidyllen står i kontrast til Eriks tidligere uniformerte liv, først i Forsvaret, senere i Tolletaten. Her besto jobben i å vise 90 prosent autoritet og 10 prosent menneskelig omsorg. Etter 12 års jakt etter narkotikasmuglere ved Svinesund, ville Erik gjøre noe annet. Han ville snu formelen motsatt vei, til 10 prosent autoritet og 90 prosent omsorg, gjennom å jobbe med ungdom. Han tok kontakt med en offentlig eid ungdomsinstitusjon i Østfold og begynte å ta vakter som tilkallingsvikar. Her trivdes han og oppnådde god kontakt med ungdommene, så god at ledelsen spurte om han kunne tenke seg å bli fosterfar for en av beboerne, en 17 år gammel gutt. Med bare ett år igjen til myndighetsalderen, der barnevernet ikke lenger har omsorgsplikt, var det viktig å venne gutten til et mer normalt liv ute i samfunnet, og til familieliv sammen med voksne og andre barn i ulike aldre. Som hjemme hos Erik og Marie.
De sa ja uten å nøle. Erik inngikk en kontrakt med Bufetat om å bli fos
Les opprinnelig artikkelDet kan virke som det perfekte hjem for en ungdom med behov for trygge rammer. Likevel ble Erik brått sagt opp av statens Barne-, ungdoms- og familieetat (Bufetat). Som frilanser har han og de opptil 3000 andre beredskaps- og familiehjemmene få rettigheter.
Bedre å bo i familiehjem
Nesten ett av hundre barn bor i fosterhjem. De fleste er ordinære fosterhjem administrert av kommunene. For barn og unge med særskilt behov for oppfølging, tilbyr staten institusjonsplasser og familiehjem. Her skal den som inngår kontrakt vie ekstra mye tid til oppgaven. En kan ikke ha en jobb ved siden av.
Bufetat har i seinere år satset sterkt på å rekruttere slike hjem som et alternativ til institusjonsplasser. Det begrunnes med forskning som tyder på at det går bedre i voksenlivet med dem som har bodd i fosterhjem. Erik og Marie, begge med lang erfaring som foreldre på hver sin kant før de ble sammen, ville bidra.
Autoritet og omsorg
Hageidyllen står i kontrast til Eriks tidligere uniformerte liv, først i Forsvaret, senere i Tolletaten. Her besto jobben i å vise 90 prosent autoritet og 10 prosent menneskelig omsorg. Etter 12 års jakt etter narkotikasmuglere ved Svinesund, ville Erik gjøre noe annet. Han ville snu formelen motsatt vei, til 10 prosent autoritet og 90 prosent omsorg, gjennom å jobbe med ungdom. Han tok kontakt med en offentlig eid ungdomsinstitusjon i Østfold og begynte å ta vakter som tilkallingsvikar. Her trivdes han og oppnådde god kontakt med ungdommene, så god at ledelsen spurte om han kunne tenke seg å bli fosterfar for en av beboerne, en 17 år gammel gutt. Med bare ett år igjen til myndighetsalderen, der barnevernet ikke lenger har omsorgsplikt, var det viktig å venne gutten til et mer normalt liv ute i samfunnet, og til familieliv sammen med voksne og andre barn i ulike aldre. Som hjemme hos Erik og Marie.
De sa ja uten å nøle. Erik inngikk en kontrakt med Bufetat om å bli fos
