NFF-magasinet
27.06.2018
Linda Torrissen har alltid likt å skille seg litt ut. Men at hun skulle ende opp som en av ytterst få kvinnelige energimontører på jernbanen, dét hadde hun ikke sett for seg.
• Jeg blir ofte møtt med at folk ikke kan se hva jeg driver med.
En guttejente, sier hun om seg selv. Moren har antydet det samme. Men dét er ikke noe som synes på utsiden. Håret er langt og glatt, ansiktet nøye sminket, neglene pent stelt og klærene er med på å fremheve det feminine. I den ene baklommen skimtes en mobil med rosa deksel.
- Jeg er glad i negler og hår og sånt. Men det gjør ikke noe å bli møkkete, slår hun smilende fast.
Som liten jente i Østfoldbyen Moss, drømte Linda Torrissen om en fremtid i politiet eller brannvesenet. Men da hun kom til videregående, falt valget på elektro. Intrikate kombinasjoner av ledninger på innsiden av fly virket mest forlokkende. Men så ble hun utplassert i Jernbaneverket i læretiden, og da var det ingen vei tilbake fra skinnegangen, for der trivdes hun veldig godt.
Stort sett bare menn. «Her kjører vi fortsatt 2'ern, ja». «Hos oss har vi hatt 7'ern en stund nå. Litt mer å holde styr på, men veldig fin når man først har lært seg alle knappene...»
Praten går med en kollega utenfor verkstedet på Alnabru i Oslo - et område dominert av skinner, kjøreledninger og godsvogner. I dag er Torrissen bare på besøk for å vise oss og leserne hva hun driver med. Til vanlig er hun stasjonert i Ski og Sarpsborg på Østfoldbanen. Der kjører hun arbeidsmaskiner av omtrent samme skittengule slaget, som den som nå står klar for nye oppdrag. Tre menn i refleksgule bukser og trøyer rusler rundt og gjør forefallende arbeid. Det er stort sett bare menn som jobber i denne delen av jernbanedriften. Torrissen er én av to kvinner på avdelingen. Men det å være omgitt av det motsatte kjønn, ser hun bare på som en fordel.
- Mannfolk er greie å forholde seg til. De er litt enkle.
- Hey! bryter foto
Les opprinnelig artikkelEn guttejente, sier hun om seg selv. Moren har antydet det samme. Men dét er ikke noe som synes på utsiden. Håret er langt og glatt, ansiktet nøye sminket, neglene pent stelt og klærene er med på å fremheve det feminine. I den ene baklommen skimtes en mobil med rosa deksel.
- Jeg er glad i negler og hår og sånt. Men det gjør ikke noe å bli møkkete, slår hun smilende fast.
Som liten jente i Østfoldbyen Moss, drømte Linda Torrissen om en fremtid i politiet eller brannvesenet. Men da hun kom til videregående, falt valget på elektro. Intrikate kombinasjoner av ledninger på innsiden av fly virket mest forlokkende. Men så ble hun utplassert i Jernbaneverket i læretiden, og da var det ingen vei tilbake fra skinnegangen, for der trivdes hun veldig godt.
Stort sett bare menn. «Her kjører vi fortsatt 2'ern, ja». «Hos oss har vi hatt 7'ern en stund nå. Litt mer å holde styr på, men veldig fin når man først har lært seg alle knappene...»
Praten går med en kollega utenfor verkstedet på Alnabru i Oslo - et område dominert av skinner, kjøreledninger og godsvogner. I dag er Torrissen bare på besøk for å vise oss og leserne hva hun driver med. Til vanlig er hun stasjonert i Ski og Sarpsborg på Østfoldbanen. Der kjører hun arbeidsmaskiner av omtrent samme skittengule slaget, som den som nå står klar for nye oppdrag. Tre menn i refleksgule bukser og trøyer rusler rundt og gjør forefallende arbeid. Det er stort sett bare menn som jobber i denne delen av jernbanedriften. Torrissen er én av to kvinner på avdelingen. Men det å være omgitt av det motsatte kjønn, ser hun bare på som en fordel.
- Mannfolk er greie å forholde seg til. De er litt enkle.
- Hey! bryter foto
