Fagpressenytt

I tåka stiger det langsomt frem ett eller annet stort i terrenget. Kan det være hytta, eller er det bare en svær stein? Det siste er like sannsynlig som det første. Jeg går på en sti opp mot Okstindane og breen, som ligger omtrent midt i Norge, i Hemnes kommune midt mellom Mosjøen og Mo i Rana.
Med ett kommer det et lite hull i tåka, og da ser jeg det klart: det er en hytte! Rabothytta, som jeg har sett utallige ganger tidligere på fotografier, viser seg med sin karakteristiske form. Jeg får assosiasjoner til en science fiction-film jeg har glemt navnet på, og fornemmer at jeg er på en fremmed planet og endelig har kommet frem til det eneste stedet der min type androider holder til. Men jo nærmere jeg kommer Rabothytta, desto mindre fremmed blir den. Der inne kan jeg skimte mennesker og jeg kjenner lukten av peisrøyk. Lettelsen sprer seg i sinnet. Det å lengte etter hytta er en del av turen, og det å finne den er noe av selve meningen. Like fullt er møtet med Rabothytta annerledes enn med de fleste andre hytter - de over 500 - som DNT har spredt rundt i den norske fjellheimen. Rabothytta er arkitektur på et annet nivå enn en vanlig DNT-hytte. Den er ambisiøs som form og som estetikk. Den forsøker å være stedstilpasset, men like fullt er den opptatt av å skille seg ut. Den vil bli sett.
Og Rabothytta er ikke alene. Den Norske Turistforening er i dag blitt en ivrig eksponent for moderne arkitektur. Mange av foreningens nyere hytter er tegnet av en generasjon norske arkitekter som ellers er blitt kj