Fagpressenytt

Smøla-landbrukets siste tilskudd ønsker Norsk Landbruk velkommen til gards, på en dag da man virkelig skjønner hvorfor det er bygd vindmøllepark på Smøla. Man skjønner også hvorfor hardbarka vestlendinger ler når Dagsrevyen melder om uvær på Østlandet. Regnet pisker i ansiktet, ansiktsfargen til Norsk Landbruks utsendte landkrabbe, rekker å skifte i retning blek og grønn i løpet av de to fergeturene fra Kristiansund, og skikkelige gummistøvler er en absolutt forutsetning for å kunne gå ut på myrjorda hvor det dyrkes gras, gulrot og kålrot.

I kommunen på Nordmøre, som består av 5 800 øyer holmer og skjær, har Ole Wegard bestemt seg for å vie resten av livet til matproduksjon. Både han, foreldrene og de to yngre søsknene er svært fornøyde med at noen ville føre familiens livsverk videre. Det fantes ikke så mye som en avkjørsel fra veien da faren, første generasjons bureiser, satte spaden i lyng og mose i 1977. I løpet av 40 år er 350 dekar myr dyrka opp og minst 40 mil med drensrør gravd ned. På det meste ble over åtte kilometer drensrør lagt ned i løpet av ett år. Kanskje ikke så rart at den unge bonden føler både forpliktelse og ønske om å videreføre farens verk.

Ole Wegard kunne ha fortsatt som subsea ingenør offshore. Turnusen og lønna var i en helt annen liga enn landbruket kan by på. Mens han som bonde med 240 dyr i fjøset må jobbe 365 dager i året, til en lønn som aldri vil føre ham til topps på noen statistikker, var det høye lønninger og mye fri i oljenæringa.

- Jeg hadde annen hver måned disponibel for arbeidsgiver og annen hver måned fri, men det var ikke alltid jeg ble kalt ut, selv om jeg hadde disponibel periode. Det året jeg jobba minst, jobba jeg ikke mer enn 70 dager i løpet av hele året. Likevel tjente jeg nesten det dobbelte av hva jeg kan regne med å tjene på gårdsdrifta her, sier Ole Wegard.

Han mista mange gode kolleger på grunn av oppsigelser da håndbrekket ble satt på i olje- og gassnæringa, men Ole Wegard sa opp helt frivillig. Livet er mer enn penger i banken, og bondeyrket frista mer enn oljenæringa.

- Jeg har alltid visst at jeg ville ta over, men vi hadde ikke satt noe spesifikk dato for overtakelsen, forteller Ole Wegard.

Med en samboer, to bonusbarn og to egne barn, som alle har vokst opp